1. nov. 2017

Bråvåkneren


Inspirasjonen til "Bråvåkneren" kom en kveld jeg leste om Pablo Picasso og framveksten av kubismen tidlig på 1900-tallet. Jeg kom til å tenke på hans maleri "Absintdrikkeren" som jeg hadde gleden av å studere mer inngående på Eremitasjen i St. Petersburg i 2016. 

Jeg stod lenge foran maleriet. "Absintdrikkeren" har alltid fascinert meg. Å få se det på nært hold, gjorde meg både oppstemt og nedstemt, og jeg ble bare enda mer overbevist at "Absintdrikkeren" var et av de mest følelsesladde maleriene Picasso hadde malt. Som regel har jeg med meg ei notisbok, når jeg vandrer rundt på gallerier. Her er notatene jeg gjorde mens jeg betraktet maleriet:  
"Absintdrikkeren", P. Picasso, 1901
"Absintdrikkeren". Picasso. Malt 1901. Ei kvinne i 40 årsalderen? Alene ved et kafebord i århundreskiftets Paris. En vannkaraffel og et glass absint på bordet. Hun sitter i et hjørne. Synker nærmest inn i seg selv. Av ensomhet?
Primærfarge-kontrasten mellom rødt og blått og komposisjonen for øvrig, skaper en følelse av innestengt desperasjon. Kanskje angst?
Hun sitter som på nåler. Klamret til seg selv. Hadde jeg vært der, ville jeg vært usikker på om jeg kunne vært til hjelp. Kanskje gått bort og slått av en prat med henne? Vist at hun ikke var alene i verden. Men det smale, innadvendte blikket er slett ikke inviterende. Hun virker som ei spent stålfjær som kan briste hvert øyeblikk? Kanskje kunne jeg komme i skade for å utløse den? Gjøre alt verre?
Nå står jeg her med en gryende følelse av ubehag. Får lyst til å gå videre. Merkelig. For en kraft det ligger i dette maleriet!"
"Fortolkeren", Jan R. Iversen, 1987
Mens jeg leste hva jeg skrev i 2016, dukket motivet til "Bråvåkneren" opp for mitt indre blikk. Bit for bit. En mann med et stivt blikk. En forvokst venstrearm der hånden griper om hans eget hode. Omtrent på samme måte som på "Fortolkeren" jeg hadde malt i 1987. 

Hos begge holdes hodet i et fast grep. Kanskje i et forsøk på å få klarhet i tankene? Hos "Fortolkeren" i et forsøk på å finne fram til den rette forståelsen? 

Sett fra mitt ståsted tar både "Absintdrikkeren" og "Bråvåkneren" for seg tanker i underbevisstheten. Begge synes å ha evig nok med seg selv. De har reist en vegg mot omgivelsene. Men i motsetning til "Absintdrikkeren" synes "Bråvåkneren" ikke tynget av ensomhet eller innestengt angst, men snarere av angst eller akutt ubehag.
Kanskje utløst av noe han plutselig har forstått? "Møtt seg selv i døra"? Reaksjonen har i alle fall vært så sterk at han i forfjamselsen veltet vinglasset. Og det er ikke snakk om et alminnelig vinglass. Til høyre for han henger et bilde av deler av Nordkalotten som er i ferd med å gli ut av sin egen ramme. På bordet ligger ei tjukk bok og noe som synes å være et fotografi i glass og ramme. Kanskje et bilde av familien hans?

Afrikansk treskulptur
Hva du tolker av dette og andre ledetråder i maleriet, er opp til deg selv. For meg har "Bråvåkneren" et klart budskap, og det nærer meg med omtrent samme uro som jeg følte da jeg stod foran Picassos "Absintdrikkeren" i St. Petersburg. 

Kanskje var det paradoksalt nok det som fikk meg til å male "Bråvåkneren"? Håpet om at han tross alt våkner i tide.

Om å låne motiv og/eller teknikk fra andre 
Mange ganger blir jeg inspirert av andres malerier. Enten er det teknikken, motivet eller begge deler som fascinerer meg. For å lære mer om teknikken (tekstur, penselbruk, etc.) har jeg noen ganger tatt utgangspunkt i maleriene til bl.a. Caravaggio, Rembrandt, William Turner og Claude Monet. Ofte har jeg lært mer av slike studier og kopiering (se f.eks. "Solsikker" etter van Gogh) enn av mange timer med faglitteratur og surfing på nettet.
Pikene fra Avignon, Pablo Picasso, 1907
Jeg har også noen ganger latt meg inspisere av motivet i et maleri, slik "Oppvåkningen" er et eksempel på, men har i slike sammenhenger alltid endret på motivet for å få det mer dekkende for budskapet jeg har ønsket å formidle til de som så det.


"Gode malere kopierer. Store malere stjeler", sa Picasso da han ble gjort oppmerksom på at maleriet han slo igjennom med i 1907, "Pikene fra Avignon", minnet besynderlig mye om afrikanske masker og treskulpturer.


I det hele tatt finnes utallige eksempler opp gjennom historia der malere har latt seg inspirere av arbeidet til andre kunstnere. For enkelte motiv har det skjedd så ofte at man gjerne kan si at motivet har "gått i arv" fra maler til maler og fra generasjon til generasjon. Et eksempel er den italienske gravøren Marcantonio som i 1515 kopierte maleriet "Dommen til Paris", som Rafael skal ha malt på bakgrunn av Homers diktepos "Illiaden" fra ca. 730 f.Kr.
"Dommen til Paris", gravering, Marcantonio, ca. 1515
Utsnitt
"Frokost i det grønne", Manet, 1863










Motivet baserer seg på ei historie fra gresk mytologi. Stridens gudinne, Eris, kaster et vakkert gulleple med inskripsjonen "Til den vakreste" inn blant Olympens guder. Tre av gudinnene (Hera, Afrodite og Athene) mener gulleplet er ment for henne.
"Frokost i det grønne (etter Manet)", Picasso, 1963

Da ingen av dem vil gi seg, blir prins Paris av Troja valgt av Zevs som dommer. Stilt overfor slike mektige gudinner vil det gå han ille uansett hvordan han dømmer. Hera tilbød han politisk makt, rikdom og kontroll over Asia. Athene tilbød dyktighet i strid og Afrodite tilbød Helena, den vakreste kvinnen i menneskenes verden. 

Paris valgte Afrodite, og fikk dermed både Hera og Athene mot seg. Det hele endte med Trojas fall. En ekte gresk tragedie, med andre ord.

Men motivets historie stopper ikke med Rafael og gravøren Marcantonio

I 1862 maler en av impresjonismens grunnleggere, Edouard Manet, "Badet" eller det som senere ble kjent som "Frokost i det grønne", der han baserer seg nettopp på et utsnitt av Rafaels og Marcantonios motiv.   

De tre gudeskikkelsene nederst til høyre i Marcantonios gravering (se utsnittet ovenfor), blir da hovedpersonene i Manets "Frokost i det grønne". Og i 1963 er det Pablo Picasso, som lar seg inspirere av samme motiv. 

Går vi lenger fram i tid og fram til våre dager, kan jeg ikke la være å ta med en tysk satiriker og illustratør, Gerhard Glück. 

Glück har også har gitt sin versjon av den greske tragedien og det vanskelige valget til Paris. 

Glück har gitt sin illustrasjon følgende tekst: 

  • "Som alle kan forstå, var det vanskelig for Paris å avgjøre hvem av de tre gudinnene som var den vakreste".

 

 

 

 

 

 

Til slutt et lån som van Gogh gjorde av Jean-François Millet, og som jeg synes ble svært vellykket.

"Bondekone med rake", J.F. Millet, 1857
"Bondekone med rake etter Millet", V. Gogh, 1890
                                                                                     

"Bråvåkneren" (etter Picassos "Absintdrikkeren"), Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 61 cm, 2017 ©



Ingen kommentarer: