Har nettopp fullført min versjon av "Narrenes skip". En god opplevelse der motivet -- en båt med mennesker på et hav -- sendte meg ut på ei interessant reise både bakover og framover i tid. Likevel ble denne reisa mentalt slitsom.
Den blir som regel det, når menneskets rasjonalitet (eller rettere mangel på rasjonalitet) står i fokus for det jeg maler.
Vet ikke hvordan det er med deg, men når jeg ser tilbake på historia, ser jeg ikke mye vi mennesker kan være stolt av. Over hele verden ødelegges styringsdyktige stater og demokratier og stadig mer overlates til et anarkistisk marked av spekulanter og profittjegere. Og dette gjøres med viten og vilje av nyliberalistiske / markedsliberalistiske partier og politikere som vi har valgt!
"Narrenes skip" er en gammel gresk allegori på et trekk ved oss mennesker; et kjennetegn som vi helst skyver under teppet. Jeg sikter til menneskets dumskap eller manglende evne til å lære av historia samt av egne og andres handlinger og erfaringer.
Tvert om påstår vi gjerne at vi er fornuftige og tilnærmet ufeilbarlige. Det gjelder især den politiske eliten i samfunnet. I den kretsen renner det over av manglende sjølinnsikt og læring. Norges framskutte rolle i ødeleggelsen av Libya, er bare et av mange eksempler på det.
Kort sagt dreier "Narrenes skip" seg om en virkelighet der menneskers dumskap, egoisme og tilbøyelighet til etisk og/eller økonomisk korrupsjon overgår evnen til redelighet og fornuft / rasjonalitet.
Fornuft og ufornuft
De fleste filosofer framhever menneskets rasjonalitet og at det skiller oss fra dyrene. Jeg er langt på vei uenig. Mennesket er først og fremst et dyr, og attpåtil verdens mest hensynsløse, uberegnelige og grådigste rovdyr. Riktignok utrustet med større hjerne og dermed større evne til rasjonell atferd, men bare unntaksvis, og under helt spesielle vilkår.
Når slike vilkår som f.eks. full informasjon om virkninger av en handling (noe som bare kan avdekkes i et lukket laboratorium) ikke er til stede, sprekker rasjonaliteten som et troll i sola, og mennesket blir om mulig enda mer dum, farlig og irrasjonell enn sine nærmeste slektninger på apenes stamtre. Så dumme og farlige at vi utmerket godt kan finne på å utslette alt liv på jorda -- inklusive oss selv.
Mange vil si at vi allerede er i ferd med å gjøre det, men likevel tas det ingen reelle grep som kan forhindre det. Noen eksempler. Vi tillater fortsatt at:
-- bilindustrien spyr ut store, energikrevende SUV'er samtidig som vi hyler opp om CO2-regnskap og klima.
-- de store klesprodusentene selger klær produsert i lavkostland av barn og underbetalte, og under forferdelige arbeidsvilkår, samtidig som vi selv stadig hyler opp om rettferdighet og menneskerettigheter.
-- verdens kjemi-produsenter forgifter maten vår og naturen, samtidig som vi hyler opp om viktigheten av sunn mat og mosjon.
Videre snakker vi varmt om fred, nedrustning og humanisme, men velger fortsatt topp-politikere som gjerne bistår USA i deres overfall på nasjoner (Afghanistan, Irak, Libya, mfl.) som ikke har gjort oss noe galt.
Trenger vi ytterligere bevis på at stupiditet er et av menneskets fremste kjennetegn? Som individer kan vi riktignok være rasjonelle, men som art har vi skapt et politisk og økonomisk system som gjør oss livsfarlige for alt og alle, inklusive oss selv.
Hvor startet det hele?
Narrenes skip" dukket første gang opp ca. 380 f.Kr. i "Staten" av filosofen Platon. Når det gjelder bildeframstillinger som har overlevd tidens tann, må vi ta et langt skritt fram i tid. Helt fram til renessansen og et maleri av Hieronymus Bosch fra 1495 (se ovenfor).
I samme tiår skapes også en rekke graveringer og tresnitt av bl.a. Haintz Nar, Gnad Her og Albrecht Dürer med utgangspunkt i det satiriske diktet "Das Narrenshiff", utgitt i 1494 av Sebastian Brant.
Han hadde studert filosofi og jus og var preget av renessansens ideer; herunder humanismen (toleranse, åndsfrihet, etc.) til erstatning for urettferdige tradisjoner og nedarvede privilegier. Videre ble man i renessansen opptatt av lover og reguleringer framfor den sterkestes / de rikestes rett, samt av fornuft/vitenskap framfor tro/overtro.
Sett på bakgrunn av motivets lange historie, var det ikke fritt for at jeg følte en viss ærefrykt under malearbeidet. Det er ikke ofte en skarve penselsvinger deltar i en så symboltung arv som er over 2.300 år gammel.
Hva er Narrenes skip?
Med utgangspunkt i Platon, symboliserer "Narrenes skip" et dumt og kunnskapsløst skipsmannskap som mangler vilje og evne til å samarbeide.
Kapteinen er stor og sterk og vet å sette seg i respekt, men er tunghørt og mangler kunnskap i navigasjon. Bak ryggen hans strider derfor mannskapet om hvem som skal styre skipet. Alle mener de er dyktig og vet best, selv om ingen av dem kan dokumentere at de kan navigere et skip. Likevel er de beredt til å fyke på hverandre, hvis de ikke blir trodd.
De flokker seg rundt kapteinen og ber han overlate roret til dem. Når han til slutt gjør det, går det ikke lenge før de skjenker han full for å oppnå ytterligere kontroll over skipet. Deretter åpner de lukene til lasten, og drikker og spiser og har det festlig inntil krangelen igjen tiltar. Det hele ender med at den nyutnevnte rormannen blir drept og kastet over bord. Dette skjer også med neste styrmann, og den neste.
Og slik går den uvisse reisa videre. Et skip med upålitelige mytterister uten tillit til hverandre eller til kapteinen. Det er et skip der ingen kan stole på hverandre. Et skip der ingen vet hvor de er, eller hvor de skal seile for å komme fram til bestemmelsesstedet. Kanskje er de ikke enige om det en gang. Og i mellomtida er alle seg på et skip der lasten av mat og drikke og andre nødvendigheter gradvis blir mindre og mindre.
Sett under ett, kan vi vel si at uansett om vi tenker på situasjonen i verden, i et land, en region, en organisasjon eller en bedrift, gir allegorien om "Narrenes skip" god næring til tanken.
Narrenes skip i renessansen
 |
| En narr fjerner bindet til Justitia, Gnad Her, 1499 |
Under renessansen blomstret bystatene opp i handel, innovasjoner, kunst og kultur. Først ute var Nord-Italia med Firenze, Sienna, Genova og Venezia. Så spredte renessansen seg langs de store handels- og ferdselsårene til andre bystater i Europa. I første rekke Fontainebleau, Antwerpen, Amsterdam og London samt Hamburg, Lübeck og Frankfurt i Det tysk-romerske riket.
Ettersom nasjonalstatene med få unntak først vokste fram etter 30-årskrigen (1616 - 1648), var det bystatene og en rekke ulike fyrstedømmer utenfor bystatene, som dominerte i Europa fram til midten av 1600-tallet.
Nasjonalstatens politi og hær eksisterte ikke, og det var kun de kristne budene (eks. "du skal ikke drepe") samt bystatens evne til overlevelse som trygget individenes utsikt til et noenlunde godt liv etter datidens forhold. Utenfor bystaten og fyrstedømmenes grenser hersket vanligvis banditter og lovløse. Herunder arbeidsledige leiesoldater som tok seg til rette der de fant det for godt.
En kaotisk og usikker verden?
Jo - langt på vei. For bystatens mennesker var derfor "Narrenes skip" et lett forståelig innslag i de årlige karnevalsopptogene. Oksekjerra som ble utstaffert som "Narrenes skip", symboliserte for høy og lav, lek og lærd, hva som ville skje, hvis bystaten manglet en kunnskapsrik ledelse og hvis innbyggerne (bønder, bakere, smeder, snekkere, jurister, soldater, vevere, osv.) ikke utførte sine oppgaver i tillit til hverandre og etter kirkas normer samt bystatens lover og laugenes regler.
Gjorde de det, kom totalresultatet av hver enkelts innsats til nytte for dem selv og for bystaten. Med andre ord skjedde en framvekst av det som i sosiologien omtales som "organisk solidaritet" der alle innser nytten av hverandres innsats, og det som i økonomisk teori gjerne omtales som "markedets usynlige hånd". (Poenget her er imidlertid at det ikke er snakk om et "fritt marked" slik dagens nyliberalister forherliger, men i høyeste grad et regulert marked, styrt av lauger samt bystatens lover og politiske ledelse).
Individene i sine ulike yrker ble på denne måten anerkjent som viktige bidragsytere til bystaten og det kollektive samfunn.
Til gjenytelse bistod bystaten / kollektivet individene ved å beskytte individene på ulike måter. I første rekke med en viss rettssikkerhet og beskyttelse mot vold og andre overgrep fra indre og ytre overgripere.
Denne framvoksende humanismen eller sunne respekten for individet -- uavhengig av yrke, rikdom og slekt -- førte også til at historias første veldedige foreninger så dagens lys.
Firenze var først ute med en organisasjon som hjalp foreldreløse barn. Senere kom også andre organisasjoner med andre målgrupper. En arv fra renessansens bystater som for øvrig ble revitalisert og styrket med arbeiderbevegelsens fagorganisasjoner og dermed velferdsstatens framvekst etter siste verdenskrig.
Min versjon av Narrenes skip
Min versjon av "Narrens skip" (i motsetning til renessansens og våre dagers kunstnere så langt jeg vet) -- seiler ikke i smult farvann, men snarere på et sterkt opprørt hav der også ytre elementer truer med å sende skipet til havets bunn.
For meg står ikke renessansens bystater i fokus, men snarere de europeiske nasjonalstatene som i skrivende stund undergraves fra tre sider.
Fra statenes egne politiske og økonomiske eliter, fra indre separatist-bevegelser og fra ytre, overnasjonale krefter som arbeider for å overta store deler av statens rolle og funksjoner. Blant slike ytre aktører finner vi bl.a. i en rekke multinasjonale selskaper, det nyliberalistiske EU og alskens frihandelsavtaler som f.eks. TTIP og Tisa der nasjonal makt og innflytelse blir overført til globale investorer og multinasjonale selskaper.
De nære karrieremessige og politiske nettverkene og det utstrakte samarbeidet mellom slike ytre krefter og nasjonalstatenes egne politiske eliter, har gjennom flere tiår undergravd nasjonalstatenes ulike oppgaver og det nasjonale demokratiet / folkestyret.
Det blir derfor stadig mindre som de nasjonale demokratiene har innflytelse over, og stadig mer som ytre ikke-folkevalgte byråkratier (ESA, WTO, etc.) og dermed globale selskap og investorer, får makt over. Slik blir demokratiet systematisk ødelagt; paradoksalt nok av de samme topp-politikere som nasjonenes innbyggerne har valgt til å ta vare på nettopp demokratiet / folkestyret.
Siden 1980-tallet og i stadig flere land i Europa har denne utviklinga økt folks berettigede forakt for de tradisjonelle partiene og deres topp-politikere.
At de ytre demokrati- og nasjonalstats-ødeleggende kreftene, som f.eks. det nyliberalistiske EU som vokste fram etter Lisboa-traktaten i 2007, fortsatt tiljubles av nasjonalstatenes politiske eliter, står for meg som et godt eksempel på irrasjonaliteten jeg var inne på innledningsvis.
Selv lurer jeg på når denne eliten vil skjønne at desto mer makt de sender ut av nasjonalstaten, desto mer kommer vi til å leve under direktivene til utenlandske byråkratier. Systemer som IKKE har nasjonalstatenes innbyggere som viktigste målgruppe, men en global politisk elite som har verdens store investorer og økonomiske eliter som sine oppdragsgivere.
Sett på denne bakgrunnen, kan vi igjen spørre om det er menneskets stupiditet eller rasjonalitet som kan forklare at bl.a. Norges befolkning fortsatt har tillit til sine topp-politikere?
 |
| "Narrenes skip", Carl Dobsky, 2015 |
I min versjon av "Narrenes skip" synes rormannen eller kapteinen (ledelsen av nasjonalstaten) å ha blitt revet over bord, og er nå i ferd med å bli erstattet av en rormann som ikke ønsker det resterende mannskapet noe godt. Noe de selvfølgelig heller ikke oppdager, irrasjonelle som de er.
I motsetning til andre framstillinger er også mitt mannskap beskjedent i antall. Trolig fordi mange allerede er blitt kastet over bord eller har selv valgt å forlate skuta? Kanskje er det bare tradisjonelle topp-politikerne / broilere igjen i båten? Kanskje resten av mannskapet er i land og bygger en ny båt? En som vil overta, når den gamle er gått under?
Hvis man vil, kan man også tolke tre av de fem gjenværende besetningsmedlemmene som representanter for den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Den fjerde kan eventuelt tolkes som den 4. statsmakt (dvs. media) og den femte som "kunsten" som kanskje kunne bidratt til å vekke og motivere innbyggerne av nasjonalstaten. Men "kunsten" synes dessverre å være rammet av "konseptkunst-sykdom" og selvopptatthet som gjør at den ikke blir tatt alvorlig av andre enn sin egen lille menighet av kunstinvestorer, -kritikere og -utøvere.
Eller la oss avslutningsvis prøve en annen fortolkning. Kanskje la du merke til at bare en av de fem gjenværende besetningsmedlemmene hadde åpne øyne? Kanskje er det derfor han virker helt utslått der han ligger på knærne fremst i båten, og kanskje ser undergangen komme?
Kanskje oppdaget han den, nettopp fordi han hadde øynene åpne, var kritisk til det han ble fortalt og turte å se det de andre ikke ønsket å se? De på sin side holdt bare hardnakket fast på sin egen virkelighetsfjerne oppfatning av samfunnet og ville ikke slippe verdens virkelighet inn på seg? I valget mellom fordommer og propaganda på den ene sida, og realiteter og kritisk tenkning på den andre, valgte de å stole på fordommer og propaganda?
Som nevnt ovenfor, kan "Narrens skip" tolkes i mange retninger, alt etter tankene som dette berømte motivet utløser i oss. Har forresten en kompis som syntes min versjon av "Narrens skip" minner han mye om en tidligere arbeidsplass. Fortolkningene kan som sagt gå i mange retninger. Lykke til med din egen fortolkning :)
"Narrenes skip i det 21. århundre", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 61 cm, 2017 ©
1 kommentar:
Hei, blir nødt til å kommentere litt her! Herlig! Må lese mer siden!
Legg inn en kommentar