3. mars 2017

Stillheten før


Skulle egentlig si noe om dette motivet, men ble helt satt til side av stuntpoeten ;)
 
Stillheten før 

Seint i februar.
Kaldt. 
Det snødde i natt. 
 I dag er trærne hvite. Lodne bånd av snø langs greinene.
Myke dyner på bakken. Blåtoner i skyggene. Gnistrende hvite 
der det lave solskinnet treffer. 
Kaskader av glitrende snøkrystaller. Som stjerner 
på en hvit himmel du må se ned for å oppdage.
Er du tidlig oppe en slik kald og strålende februarmorgen
blir du velsignet med en stjernehimmel over,
og en under.
En god følelse.


Seint i februar 
og ingen vind.
Alt stille. Ingen lyder.
Myk snø over alt. Avdempende snø. Vinterlig lydisolasjon.
Kun den svake sangen til en enslig kjøttmeis 
høres av og til, langt borte.
Ellers stillhet. Ikke en lyd. Absolutt ingenting;
og du står der med følelsen av å være 
eneste menneske på jorda. 
En god følelse.


Ingenting er så stille som snø, 
sies det, og du
innser at du holder pusten.
Innser at du selv er lydløs og dermed 
en del av den velgjørende stillheten. 
En liten del av noe 
som er så uendelig mye større enn deg selv.
En del av naturen, en del av universet,
en del av din egen kosmiske storfamilie. 
Og på sekunder har all fysisk avstand veket plassen for 
nærhet og samhørighet.
Du hører hjemme her. Akkurat her.
En god følelse.


Og det er seint i februar og 
trærne sover.
Plantene sover, vannet sover; alt sover under is og dyner av snø.
Og mens du står der og nyter stillhetens vare kjærtegn,
fødes tanken om at dette er like før
like før oppvåkningen;
som følelsen av å våkne fra en god søvn til noe like godt.
For dette, 
nøyaktig det du opplever nå,
er "stillheten før".
Stillheten før livet folder seg ut
i all sin livskraft og sitt mangfold av lyder, lukter og farger.
Og dette er også stillheten
før stillheten selv
trekker seg ærbødig i bakgrunnen
og blir der til neste vinter.
Og det er også en god følelse nå
seint i februar.


"Stillheten før", Jan R. Iversen, stuntpoesi og akryl på lerret, 50 x 60 cm, februar 2017 ©


Ingen kommentarer: