Gullalderen

Joda, jeg vet det. Har tatt av meg brillene. Passet liksom ikke i et selvportrett fra ei tid der briller knapt var oppfunnet. Og ansiktsuttrykket? Litt "snørrhoven light", kanskje?

Grunnen til at jeg malte det slik, er at jeg tilhører flokken av skeptiske penselsvingere og kunstelskere. De som alltid står i fare for å overmannes av kvelende kjedsomhet på utstillinger i den postmoderne sjangeren. Men bevares; sant skal være sant. Ikke alt i den sjangeren er vanskelig å beundre, men svært mye er det. 

"Røykere", Adriaen Brouwer, 1636

Det har seg nemlig slik at jeg sjeldent begeistres av malerier som synes å ha oppstått ved et uhell. Forstår godt at en maler kan være uheldig å miste noe maling på et lerret mens han eller hun arbeider med et annet maleri. Selv en skarve penselsvinger som meg har opplevd det. Men å henge skvettet på en gallerivegg og prise det til eventyrlige summer? 

Ærlig talt vekkes heller ikke min interesse av et maleri som synes å ha blitt skapt av en hund som har rullet seg på et lerret med maling i pelsen. Heller tennes den ikke av et avkuttet kuhode stilt ut i en glassmonter eller av noe som synes malt av en smårolling med sitt første malerskrin. Selvsagt skal man beundre og rose et barns innsats, fargesans eller evne til å avbilde en gjenstand, men når en voksen gjør det samme, og ikke skiller seg fra to- eller treåringens prestasjoner, blir det hele puslete og pinlig.

Det er i nettopp slike situasjoner at jeg angripes av kjedsomhet som truer med å sende meg i søvn eller intens hyperventilering etter mer luft. Da hender det at jeg kikker lengselsfullt på folk som synes å strutte av eksamener i kunsthistorie. Det virker som slike mennesker aldri plages av kjedsomhet i møte med postmodernismen. Tvert om - de virker like tent og brennende entusiastiske som flammekastere.

"Pike med perleøredobb", Vermeer, 1665

På et galleri i Amsterdam iakttok jeg tre slike personer beundre et maleri med tre vertikale striper i primærfargene rødt, blått og gult. Kun det! Ingenting annet. Bare tre brede vertikale striper der den røde (og bredeste) var midt på bildet. Alt malt med malerrull innenfor nøyaktig oppmålte felt på et rektangulært lerret.

De tre skjønnerne stod og beundret "verket" i 11 minutter (jeg tok tida!) mens ord som "grensesprengende", "godt utført" og "mesterverk" traff trommehinnene mine med samme sjanse til overlevelse som fisk i en ørken.

En gang spurte jeg en dyktig kunstlærer med stor sans for det postmoderne, hva hun mente var god kunst. "Det finnes ikke god eller dårlig kunst. Alt er kunst", sa hun, og kastet dermed nye fisker inn i min tørre ørken. 

For hvis "alt er kunst", tilsier elementær logikk at ingenting er kunst. Da er f.eks. oppkast i et hjørne, et kuhode i en glassmonter, et trafikkdrept ekorn eller noe malingskvett på et lerret, like mye kunst som f.eks. Johannes Vermeers "Pike med perleøredobb". Og hvis det er slik, kan vi vel like gjerne kvitte oss med ordet "kunst"? Vi trenger da ikke et ord som omfatter alt og dermed ingenting? Det blir jo bare et tomt ord; like meningsløst og unyttig i bruk som f.eks. ordet "blubbe" eller "mutkle".

"En herre", Frans Hals, 1638

Joda, det hender at jeg fortsatt går på utstillinger i den postmoderne sjangeren, og av og til oppdager jeg også gode malerier og andre tankevekkende perler. Men nå - etter opplevelsen i Amsterdam - er jeg bedre forberedt. 

For å unngå at kjedsomheten skal forgripe seg på meg, og for å ha noe som rettleder meg når jeg selv maler, har jeg søkt tilflukt i tre vurderingskriterier eller kvaliteter som i alle fall malerier må kunne tilfredsstille.  

• 1. Avbildning. Framstiller maleriet det som det tar sikte på å avbilde iht. maleriets tittel og/eller kunstnerens intensjon? Ser f.eks. trærne i et landskapsmaleri ut som trær? (NB. Trærne trenger selvsagt ikke å være gjengitt med fotografisk nøyaktighet!). Ser katten ut som en katt og ikke som en hest eller en sekk med poteter? Avbilder f.eks. maleriet "En herre" (av Frans Hals) en mann slik vi antar fornemme herrer var i 1600-tallets Holland? Er svaret ja, taler mye for at avbildningen god, og maleriet kan roses for å ha den kvaliteten. 

• 2. Komposisjon. Er farger og objekter i maleriet plassert slik at maleriet ikke virker for "tungt" på en av sidene? Er det med andre ord noenlunde balanse i maleriet? Har maleriet en viss helhet eller harmoni, slik at det ikke ser ut til å være malt av to eller flere personer med ulik sans for proporsjoner, farger, perspektiv, etc? Er svaret ja, taler mye for at komposisjonen er god, og maleriet kan roses for å ha også den kvaliteten. 

• 3. Uttrykk. Får maleriet deg til å ofre det et ekstra blikk? Og kanskje enda ett? Kanskje vekker det følelser som bare gjør at du må se det enda en gang? Pirrer og engasjerer det deg kanskje med sin skjønnhet, stygghet, energi/kraft, glede, humor, ulykke, eleganse, tristhet, drama, galskap, teknikk, e.l? Er svaret ja på slike spørsmål, taler mye for at maleriet har et godt uttrykk som gjør at du ikke opplever det som kjedelig. I så fall kan maleriet også roses for å ha den kvaliteten. 

Hvis et maleri har ett eller flere av disse tre kvalitetene, har jeg bestemt meg å oppfatte det som kunst. Desto mer det har av disse tre kvalitetene, desto bedre. Men har maleriet verken avbilding, komposisjon eller uttrykk, står det i klar fare -- iallefall hos meg -- å falle i kategorien "puslete og pinlig". 

"Retorikerne ved et vindu", Jan Steen, 1663

Nei - jeg er ikke snørrhoven denne gangen. Jeg snakker av erfaring. Jeg har selv malt mye puslete og pinlig, og de fleste slike malerier er blitt korrigert eller overmalt. Ofte mens jeg ergret meg over min egen inkompetanse eller trang til å være maksimalt effektiv (les: slurvete) i forarbeidet til maleriet eller i selve maleprosessen. 

Kanskje var jeg så opptatt av avbilding og komposisjon at jeg glemte uttrykket? Eller så opptatt av uttrykket at jeg glemte komposisjonen? Eller kanskje forelsket jeg meg så mye i komposisjonen at jeg glemte uttrykk og avbilding? Fallgruvene er mange. 

En ting er i alle fall sikkert, tar man seg ikke god tid i startfasen, får man dobbelt så mye arbeid senere i maleprosessen. En annen ting jeg er like overbevist om, er at man må ta hensyn til alle de tre kvalitetene og kunne forsvare minst to av dem, hvis man vil kalle seg en dyktig penselsvinger.

"Amerikanske sommerfugler", Per Kleiva, 1971

Det finnes kunstepoker der malerne - slik jeg oppfatter det - tok hensyn til disse tre kvalitetene. En av disse epokene er barokken på 1500- og 1600-tallet. Ikke nødvendigvis fordi mestere som Caravaggio, Hans Holbein, Pieter Brueghel, Diego Velazques, Peter Paul Rubens, Johannes Vermeer, Rembrandt van Rijn, Adriaen Brouwer, Jan Steen og Frans Hals malte med fotografisk presisjon, men fordi de produsere malerier der avbilding, komposisjon og uttrykk ble viet stor oppmerksomhet. I fantasien hender det derfor at jeg tar meg en tur tilbake til den tida for å studere tenkning og maleteknikker. 

På slike fantasireiser har jeg stort sett ikke annet å male enn meg selv. At jeg i dette selvportrettet fikk et nokså skeptisk ansiktsuttrykk, skyldes nok at jeg tenkte på visse kunstnere i den postmoderne sjangeren som f.eks. Damien Hirst og hans avkappede kuhode. Sant nok passer det "kunstneriske uttrykket" her som en god illustrasjon på kunstneren selv og hans beundrere, men det er likevel ikke tilstrekkelig for meg til å anse kuhodet og dets fluer som kunst. 

Nei - takke meg til dyktige postmoderne kunstnere som f.eks. Per Kleiva som bryr seg om avbilding, komposisjon og uttrykk. Slike som han blir ikke kjedelige eller fattige på kvalitet - i alle fall ikke for meg.

"Selvportrett fra hollandsk gullalder", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2015 ©