To tomme stoler og inspirasjonen som forsvant

Følelser er merkelige greier. Sjøl tilhører jeg den delen av menneskeheten som mener at følelser må underlegges viljen og rasjonaliteten. Husker da jeg var barn. Var tran sunt, så var det noe man måtte ta, selv om det luktet pyton og etterlot seg et slimete bånd ned svelget. En rystende følelse. Men jeg tok likevel trana. Tross alt var følelser for pingler og rasjonalitet for kloke tøffinger . . . . .

Som voksen oppdaget jeg imidlertid at noen følelser var umulig å styre. Følelser som f.eks. forelskelse, inspirasjon, kjærlighet og fascinasjonen over skjønnheten i naturen og hos medmennesker man møter. Det var følelser som var vanskelig å styre og kontrollere . . . . . Og hvorfor i all verden skulle vi ville styre slike herlige følelser?

 . . . . . . Nei -- da er det mye bedre å gi dem frie tømmer, og eventuelt angre i ettertid. Den angeren vil uansett ikke kunne måle seg med angeren som kommer, hvis man ikke gir slike gode følelser frie tøyler. 

Noen ganger blir man likevel fortvilt, slik jeg ble i sommer på malerhytta. Fantastisk sommervær. Vindstille. Gradestokken duppet like under 30 C. Etter å ha funnet fram pensler, maling og lerret, og satt meg til rette i solveggen . . . oppdaget jeg det. Jeg ble bare sittende å glane ut i lufta. Inspirasjonen var borte. Søkk borte. 

Uten hell lette jeg etter henne både i og utenfor malerhytta. Fortvilelsen steg. Samtidig ringte mobiltelefonen. Det var inspirasjonen.

• "Hvor i huleste er du?", brølte jeg. "Jeg har lett som gal etter deg. Stikke av fra jobben på den måten! Eier du ikke pliktfølelse?"
• Inspirasjonen ga fra seg et oppgitt stønn. "Hør her, Klatt-Ulf. Du er drittkjedelig, altså. Knapt menneskelig. Bare maler og maler, og forlanger at jeg stadig skal forsyne deg med nye ideer. Lite kult, altså. Jeg blir ikke inspirert av slikt."
• Jeg hev etter lufta. "Du? Inspirert?", brølte jeg så alle måkene lettet i panikk fra nausttaket like nedenfor. I neste øyeblikk lød stemmen min som et truende knurr: "Hør, frøken! Du har misforstått din rolle fullstendig. Hvor i huleste er du?"
• Inspirasjonen ga fra seg nytelsefullt sukk. "Jeg er på en uterestaurant inne i sentrum. Tar meg ei iskald pils i sommervarmen. Her i solveggen. Kuler ned og koser, altså."
• Jeg så i gulvet. Så sa jeg med lav innestemme: "Hold av en stol til meg. Jeg kommer." Ja, man kan si hva man vil om inspirasjonen min, men når alt kommer til alt er hun ganske fornuftig. Noen ganger.

Vel - uansett. Det  var foranledningen til at jeg senere malte "To tomme stoler på malerhytta, men underveis i arbeidet oppdaget jeg også at mange andre fortolkninger var minst like relevant for meg, og sikkert også for mange andre. Men det er en helt annen historie.


"Tomme stoler på malerhytta", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 70 x 50 cm, 2014 ©