6. jan. 2018

Verdiskaperne og framtida


Tankene til penselsvingere som meg sirkler ofte rundt ideer som kanskje bør males. Alt kan tenne slike ideer. En situasjon, et gammelt foto, et radio-program, et smil, måten en person sitter eller står på, et intervju på radio, lys og skygger, osv. 

Ideene går deretter gjennom en mental modningsprosess. Noen forkastes mens andre modnes til en uimotståelig kraft. De bare må(!) males. I modningsprosessen er de blitt så meningsfulle at det er umulig å la være. Det var det som skjedde med dette motivet jeg opprinnelig fant på Facebook-gruppa "Gamle Tromsø".

Et foto fra 1970-tallet som viste tre arbeidere jeg straks gjenkjente fra bybildet i min egen ungdomstid. Jeg leste kommentarene under fotoet. Kasper Jensen, Eilif Berg Hansen og Arne Henriksen. Navnene brakte meg enda mer tilbake til 70-tallet og en god følelse fylte meg. Blikket gled igjen mot kommentarene under fotoet. Det viste seg at jeg ikke var alene om den følelsen. 
-- Flotte kara som gjorde en god jobb i byen våres.
-- Skikkelige arbeidsmenn!!
-- Vi hadde hatt behov for disse karan i dag. Fantastiske arbeidsfolk. Slutte meg til det som allerede har sagt. All ære te dæm! En del av byens sjel!
-- Har sagt det før og sier det igjen! Disse burde fått Kongens Fortjenestemedalje for det de har gjort for byen - men nu er det for sent!!
-- Flott. Dem burde fått en byste borte på "slottet" på lik linje med han Artur.
-- Gode allmenoppdragere. Ei tid da voksne folk ikke var redd for å si fra til pøbelen hvordan man skulle te seg.
Tanken traff meg: "Verdiskaperne og framtida." En god tittel på et maleri, tenkte jeg. Dermed var inspirasjonen tent. Jeg ville male de tre hederskarene, men ikke i en nøktern realistisk stil. Nei, de burde males i en ekspresjonistisk stil som åpnet mer for hva jeg følte og assosierte med motivet. 

Likevel burde jeg male så pass realistisk at det var mulig å igjenkjenne de tre arbeiderne. Et slags ekspresjonistisk gruppeportrett, tenkte jeg, der jeg bl.a. ville få fram at de tre hederskarene tilhørte en klassebevisst arbeiderklasse (altså en "klasse für sich"), dvs. at man er bevisst at man tilhører en samfunnsgruppe med felles erfaringer, felles kjennetegn og felles interesser.

Videre ville jeg prøve å få fram at denne bevisstheten hadde bleknet i tida etter 1970-tallet. Dagens absurde, synkende oppslutning om fagbevegelsen og det at mange arbeidere stemmer på nyliberalistiske, arbeiderfiendtlige politiske partier, vitner om det. Det er slike ting som på sikt vil sende også norske lønnsmottakere nedover stigen i lønn og velferd, på samme måte som i mange andre land i Europa

Alt dette og mer til, ville jeg ha fram i maleriet. Om jeg har lyktes i det, får du sjøl avgjøre. Og synes du at maleriet er langt mindre komplisert, og at det bare hedrer tre hederskarer fra det gamle Tromsø, har du selvsagt også helt rett i det. 


"Verdiskaperne og framtida", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2017 ©

31. des. 2017

Å male etter Rembrandt


Dette er en kopi av Rembrandts maleri ("Portrett av en gammel mann i rødt"); malt en gang mellom 1652 og 1654. Min kopi ble sluttført på formiddagen i dag, nyttårsaften 2017. På den måten kan oldingen representere det gamle året som ser avventende på det nye året som nå melder seg utenfor bildekanten. 

Ønsker dermed alle som følger med på bloggen et riktig godt og fredelig nytt år! 

Men hvorfor kopiere en Rembrandt?

-- Du satser kanskje på en karriere som kunstforfalsker?, spurte en venn av meg for ei stund siden. 

Nei, slett ikke. Når penselsvingere som meg kopierer gamle mestere, er det av èn eneste grunn; vi ønsker å lære mer om maleteknikkene deres. På samme måte som det å sykle, lærer og vedlikeholder vi ikke maleteknikker kun ved å lese om dem. Teknikken må øves inn i praksis. Øves og øves til den sitter så godt at bare tanken på mesteren automatisk framkaller teknikken i hånden som fører penselen. 

Gammel mann i rødt,  Heremitage Galleri, St. Petersburg
Jeg har malt denne kopien i akrylmaling. Hadde jeg gitt meg ut på galeien som kunstforfalsker, ville jeg i det minste brukt oljemaling av samme type og fargepigmenter som Rembrandt.

For det andre ville jeg brukt samme type malemidler (linolje, løsemiddel, etc.) og samme type lerret samt sørget for å spenne lerretet opp på ei blindramme som også kunne dateres tilbake til 1600-tallet. 

For det tredje ville jeg brukt et sjølkomponert overflatemiddel som gjorde at kopien fikk samme patina som et maleri som var blitt utsatt for mange hundre års støv og skitt. På originalmaleriet til Rembrandt (til venstre) kan noe av den gyllen-mørke fargetonen forklares nettopp med maleriets patina.   

For det fjerde ville jeg ikke kopiert noe Rembrandt selv hadde malt og som kanskje hang på et eller annet galleri. Tvert om ville jeg malt et motiv som ingen hadde sett før, men som på grunn av materialer, motiv og maleteknikk kunne(!) ha blitt malt av Rembrandt.

Og for det femte og siste; jeg ville framskaffet "bevis" på at maleriet var så gammelt som det utga seg for å være. Falske dokumenter, kvitteringer og fotografi var for eksempel noe som en av vår tids dyktigste og mest allsidige kunstforfalskere, Wolfgang Beltracchi, benyttet seg av. 

Som det framgår av punktene ovenfor, må det være et slit å være kunstforfalsker. På den andre sida har det en tiltrekningskraft for penselsvingere som ønsker å "dra buksa ned" på dagens kunstmarked som kontrolleres av pengeflyttere/investorer uten kunnskap og innsikt i kunst. "Pengeflytterne har ødelagt alle normer for bildende kunst. De fortjener derfor å bli lurt og tape mest mulig penger", skal Beltracchi ha sagt i et intervju på TV. 

Om man er uenig med Beltracchis måte å "slå tilbake" på, er det imidlertid ikke vanskelig å være enig med han i påstanden om spekulantenes ødeleggelse av normer for kunstnerisk kvalitet. Det er imidlertid et tema jeg lar ligge her, siden jeg allerede har tatt det opp i essayet "Konseptkunstens selvmord".
 Gammel mann i lenestol, 1650. National Gallery, London

Portrettmesteren Rembrandt

For alle portrettmalere framstår Rembrandt som den virkelig store læremesteren. En viktig grunn er at Rembrandt koblet en genial teknikk og komposisjon med evnen til å få fram den portrettertes sinnstemning og personlighet. 

I et brev til sin bror, Theo, skrev Vincent van Gogh: "Rembrandt går så dypt inn i det mystiske at maleriene hans sier oss ting som det ikke finnes ord for i språket." Maleren Max Liebermann formulerte seg på følgende måte: "Når jeg ser en Frans Hals, får jeg lyst til å male. Når jeg ser en Rembrandt, får jeg lyst til å gi opp".

I tillegg kom at Rembrandt stadig ble dyktigere på grunn av det store antallet portretter han maktet å tegne, etse og male i sine aktive år. I stor grad var det nettopp portrettene som han fikk sine inntekter fra. I det nøkterne og strengt protestantiske Nederland -- sterkt påvirket av den sveitsiske reformatoren Jean Calvin -- tjente man ikke mye på 1600-tallet på å male altertavler og kirke-utsmykkinger som i de katolske landene. I Nederland var det den personlige og nøkterne kristendom som gjaldt; uten den katolske kirkekunstlige "pomp og prakt" som ble sett på som symboler for Habsburgerne som nederlenderne stadig lå i konflikt med.

Derimot var det i Nederland, England og deler av Tyskland økende etterspørsel etter portretter og mer dekorative motiver som landskap, jaktscener, stilleben og humoristiske scener fra dagliglivet. På sistnevnte område gjorde eksempelvis Jan Steen og Adriaen Brouwer det godt, og på portrett-området gjorde mestere som f.eks. Rembrandt og Frans Hals det tilsvarende godt.

Selvportrett, 1659
For å trene på forskjellige sinnsstemninger og ansiktsuttrykk i portrettkunsten, malte Rembrandt rundt hundre selvportrett fordelt på over 40 malerier og resten i etsinger og tegninger/skisser. Blant de rundt 350 maleriene som skal ha overlevd tidens tann, er over 60 portretter og gruppeportretter (bl.a. "Nattevakten" og "Dr. Tulps anatomiforelesning") som Rembrandt malte av byborgere og laugsmedlemmer i bl.a. Amsterdam. I tillegg kommer mange portrettmalerier av ikke navngitte modeller, herunder også den gamle mannen som jeg har kopiert. 

Når det gjelder denne oldingen, har kunsthistorikere kommet fram til at Rembrandt brukte han som modell i minst to malerier. Første gang finner vi han i et maleri fra 1650 ("Gammel mann i en lenestol") og neste gang i "Gammel mann i rødt", malt en gang i perioden 1652 - 1654. Kalotten på mannens hode synes å være en kippa av typen som ble båret av menn fra den jødiske subkulturen i Amsterdam på 1600-tallet. 

Uten sammenligning for øvrig, regner jeg med at Rembrandt på samme måte som meg, kunne bli svært fascinert over ansiktstrekkene og/eller kroppholdningen til visse mennesker, som f.eks. denne gamle mannen. Og uten sammenligning for øvrig, synes det å være noe som tenner oss begge til å ville male vedkommende person. Denne tilbøyeligheten hos meg og andre portrett-opptatte penselsvingere får oss av og til opp i pinlige situasjoner. Vi har nemlig noen ganger "lange og beundrende blikk", men av helt andre grunner enn det som vanligvis regnes som årsaken til slike nærgående blikk ;)

Stort sett har jeg kopiert den gamle mannen nokså slavisk fra Rembrandts portrett. En av de få tingene jeg likevel har endret på, er oldingens blikk.

Hva lærte jeg så av denne kopien? 

1) At jeg heretter skal male kopier i samme størrelse på lerretet som originalen. Avvikende størrelse gjør at man ikke kommer teknikken (penselstrøk, malingslag, etc.) tett nok inn på livet. 

2) At originalen må studeres svært nøye før man prøver å kopiere den. Det var først på slutten og med hjelp av forstørrelsesglass og studie av ulike versjoner på internett at jeg oppdaget at originalen hadde et mørkt pledd over fanget og venstre arm. Det oppdaget jeg ikke en gang da jeg sist så maleriet på Heremitasen Galleri i St. Petersburg i 2015.

3) Måtte ta i bruk og fikk dermed frisket opp mange teknikker, heriblant tørrpensel, gradering og Leonardos Sfumato-teknikk.

5) At det ligger mye kos i kombinasjonen mellom å kopiere gamle mestere og samtidig ha musikk fra deres tid i bakgrunnen. Til Rembrandt spiller jeg som regel folk som Vivaldi, Corelli og vår nåtidige Jordi Savall.  


"En gammel mann - etter Rembrandt", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2017 ©


20. des. 2017

Fjøsnissen gjør rent til jul


I 2013 ble jeg inspirert til å male et "julekort" med en lyrisk fjøsnisse som betraktet nordlyset

Siden den gangen har konfliktnivået i verden økt, og angrepspakten Nato/USA samt EU arbeider trutt med å skape nye kriger (f.eks. enda en ny krig i Syria eller en mot Iran?) samt stadig utvide den kalde krigen som USA allerede har skapt mot Russland.

Medskyldige som prøver å vise sin uskyld etter terroren i Paris, 2015
Viktigste grunn til denne galskapen og som bl.a. Paul Craig Roberts påpeker, er at opprustning og nye kriger gir stor fortjeneste for bl.a. investorene i amerikansk og europeisk våpenindustri. Og siden disse finansielle gigantene langt på vei har USAs og Europas moralsk korrupte topp-politikere i lomma, kan nye kriger ordnes rimelig greit -- slik det ble gjort i både Afghanistan i 2001, Irak i 2003, Libya i 2011 og Syria i 2013. 

På samme måte som norske topp-politikere, støtter også topp-politikere i EU ulike amerikanske angrepskriger rundt i verden. Dermed er også de direkte medansvarlig for de groteske materielle ødeleggelsene og menneskelige katastrofene som krigene skaper; herunder også et voksende hat i de raserte landene til alt som har med vesten å gjøre. 

Og på samme måte som de norske, går også topplederne i EU i demonstrasjonstog der de skamløst forsøker å dekke over at de er direkte medansvarlig til både flyktningetragedier og terroranslag. Kort sagt; en motbydelig gjeng av løgnere og dobbeltmoralister som stadig gjør verden farligere for vanlige mennesker, både i Europa og i resten av verden.

Men lyspunkter finnes heldigvis for de av oss som er krigsmotstandere og kritikere av EUs nyliberalisme der man legger mer vekt på å betjene internasjonale investorer -- i bl.a. våpenindustri og i stadige nye amerikanske krigseventyr -- enn Europas egne innbyggere.

Lyspunktene i år er at freds- og anti-atomvåpen-organisasjonen ICAN ble tildelt Nobels fredspris. Et annet lyspunkt er at EU nå vakler rundt med Brexit og valgnederlagene for de tradisjonelle investor-deggende partiene, som to velfortjente blåveis. Derfor måtte jo "julekortet" i år bli en noe optimistisk fjøsnisse som feier ut våpenindustriens og investorenes yndlinger i form av krigshissere og kaldkrigsforkjempere


Og forhåpentligvis vil katta bak fjøsnissen rydde opp en gang for alle? . . . . . . Det er jo lov til å håpe ;) 

Ønsker alle tilhengere av fred og nedrustning ei god og fredelig jul!


"Fjøsnissens julerengjøring", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2017 ©


21. nov. 2017

En drøm i grus? :)


Jeg har i flere kvelder kost meg med å male "Desboutins hevn". Det ble malt med utgangspunkt i Edgar Degas maleri "På en kafe" (1876) som senere ble mer kjent under navnet "L'Absinthe" (Absinten). Forhistoria til mitt maleri, "Desboutins hevn", er som følger.
For en måned siden siden hadde jeg en herlig drøm. Du vet en slik drøm som du ikke vil bli vekket fra, i alle fall ikke så lenge alt går godt. Jeg drømte jeg var på kafe i 1880-årenes Paris sammen med maleren Edgar Degas, skuespillerinnen Ellen Andrée, maleren Pierre-Auguste Renoir samt maler, forfatter og grafiker, Marcellin Desboutin.
På bordet stod fem glass absint samt to karaffler med vann, en skål sukker og en flettet bastkurv med croissants og noe som liknet små saltstrødde kjeks. Ved stolen til Edgar Degas stod et lerret innpakket i gråpapir. Ved nabobordet bare en drøy meter unna, dro jeg straks kjensel på billedkunstnerne Edouard Manet, Berthe Marisot, Claude Monet og Henri de Toulouse-Lautrec 
Ellen Andrée i "Ung kvinne", P.A. Renoir, 1877
Jeg var fullstendig "starstruck" og like lykkelig og forventningsfull som en unge på tivoli. Makan til herlig drøm, tenkte jeg og bestemte meg for ikke å si et kløyva ord. Bare sitte der; nippe til absinten og lytte; suge til meg alle lærdommer som disse mesterne innen malerkunsten måtte finne på å blottlegge

Flere samtaler var på gang. Renoir og Ellen Andree prøvde å finne et tidspunkt som passet for dem begge, og der hun kunne sitte modell for han.
--"Mørk bakgrunn", sa Renoir og strakte håndflatene ut mot et sted bak henne. "Skal være litt drama i dette. Usikkerhet om framtida. Mørk bakgrunn. . . . . og du sitter i en stol. I hvit tyllaktig kjole. Ung pike. Tankefull. Jeg vet du kan skape en slik skikkelse".
Macellin Desboutin og Toulouse-Lautrec diskuterte noen nye kvaliteter på papir som egnet seg til litografi. Claude Monet argumentere for at brunt og svart ikke hørte hjemme på palett til en impresjonist. Det ble møtt med misbilligende blikk fra Edouard Manet og Degas. Manet mente Monet overdrev. Hadde han kanskje ikke selv brukt svart i bl.a. maleriet "Impression, soleil levant" fra 1872? Monet avkreftet det hele med et lunt smil og en hevet pekefinger.
"Impression, soleil levant", Claude Monet, 1872
-- "Nei, nei, kjære Edouard. Ikke svart, men en blanding av koboltblå og viridian," sa Monet. "En mye rikere mørk farge enn platt svart".
Plutselig runget den grove stemmen til Marcellin Desboutin over alle andre stemmer i kafelokalet.
-- "Edgar! Min gode venn, Edgar. Nå er tida inne for å vise oss maleriet som du malte med Ellen og meg som modeller". Desboutin reiste seg noe ustødig og slo teatralsk ut med armen i retning av Degas. "Vi er på kafe og da passer det godt at du viser oss ditt siste maleri med tittelen "På en kafe" 
Degas reiste seg, smilte, bukket for forsamlingen, grep lerretet og frigjorde det fra gråpapiret som hittil hadde skjult det. Først var det helt stille i lokalet, så kom kommentarene og applausen.
"L'Absinthe", Edgar Degas, 1876, 92 × 68 cm
-- "Herlig. Et høyst tidsriktig motiv", sa Henri Toulouse-Lautrec. "Paris har firedoblet folketallet på knapt 70 år. Mange nye kulturer og tradisjoner som kjemper om å bestemme hva som er sosialt akseptabelt og hva som ikke er det. Mange faller utenfor og føler seg utstøtt og fremmedgjort." Han ble møtt av bifallende gester og mumling fra de andre.
-- "Bravo, Edgar", sa Berthe Marisot og hevet glasset sitt til en skål. "Det er nydelig! Og både Ellen og Marcellin aksler seg godt i rollene som fortapte innflyttere til Paris. Ikke akkurat årets moteklær det der, Ellen", lo Berthe og fikk følge av Ellen og Renoir i latteren
-- "Uholdbart", sa Marcellin Despoutin høyt og med en kald undertone i stemmen. "Edgar har tydeligvis nektet meg noe å drikke. Se på det. . . . . Ellen får absint i rike mengder, og hva får jeg? Ikke ei sur pipe en gang. Pipehodet er borte . . . . Halve meg er borte fra maleriet. . . . Hva mener du med det, Edgar? Synes du kanskje jeg drikker for mye?"
Edgar Degas, foto, 1875?
-
- "Men . . . " sa Edgar Degas. Armen som holdt maleriet sank sakte ned mot gulvet. 
-- "Du trekker det for langt, Marcellin, sa Edouard Manet. Han reiste seg og viftet med hånden i retning av maleriet. "Dette har ingenting å gjøre med hva du drikker eller hvor mye du drikker. Det er snakk om bildekomposisjon, og det å ha en forgrunn, en mellomgrunn og en bakgrunn i motivet". Bak han nikket Claude Monet samtykkende. 
-- "Selvsagt", sa Degas. "Det er snakk om å utfordre gamle forstillinger om bildekomposisjon. Og det blir uansett ikke aktuelt å plassere mannen på maleriet innenfor bildekanten. Han får heller bare forestille seg at han har et pipehode, en venstrearm og et glass øl."
Jeg kastet et nervøst blikk på Marcellin Despoutin. Begge hendene hans lå knyttet på bordplata. Ansiktet var rødt. Han virket som en trykk-koker i ferd med å gå i lufta. I samme øyeblikk var det som noen hvisket til meg fra dypet av min egen bevissthet: "Hvis Despoutin nå kaster seg over Degas, kan dette bli en helt vill og idiotisk seanse. Så stupid at du kommer til å våkne. Du må gjøre noe, hvis du vil at drømmen skal fortsette. Bring den tilbake til normalen."
Marcellin Despoutin, 1890
-- "Vil ikke Degas gjøre det, kan jeg. Jeg kan male Despoutin innenfor billedrammen", ropte jeg før jeg hadde rukket å tenke mer på det.
I neste øyeblikk brøt helvete løs. Edgar Degas tømte en vannkaraffel over hodet mitt. Edouard Manet kastet en croissant på Despoutin. Samtidig ble hele kafelokalet invadert av en mengde japanske turister som smilte fra øre til øre, snakket i munnen på hverandre og knipset bilder i en rasende fart med Kodak Instamatik-apparater fra 1970-tallet.
Drømmen min var i ferd med å bli latterlig sett i forhold til tidsepoke, og i neste øyeblikk ble det bare verre. For midt inne i flokken av smilende japanerne virret 2010-tallets DDE-vokalist Bjarne Brøndbo, krigs-forkjemperen Hillary Clinton og Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, rundt; utkledd som digre rumper som forbannet franske viner og ropte på "mere blod" og "ækt trøndersk heimbreinnt" . . . . . . . . Så dukket Erna Solberg opp som ballerina i strutteskjørt på stram line under tak-himlingen mens japanerne stormet panikkslagen i dekning langs veggene . . .  
Det var da jeg våknet opp fra drømmen. Det var natt. Klokka var 04.15, og jeg var lys våken og småforbannet. Fordømt irriterende! Nok en gang hadde jeg opplevd at det komplett absurde ødela for det som kunne blitt fortsettelsen på en herlig drøm. 

Men uansett, du min godeste Marcellin Despoutin. Se på maleriet mitt. Jeg holder det jeg lover. I mitt maleri, "Despoutins hevn", har du både fått pipa og en iskald halvliter innenfor bildekanten, så forsøk ikke å ødelegge en eventuell ny drøm fra Paris-miljøet i 1880-årene.

Det samme gjelder også deg, Edgar Degas. Men tusen takk likevel. Ved å male "Despoutins hevn" har jeg lært svært mye av din måte å tenke komposisjon på. Veldig lærerikt.

Så takk til dere begge og hils de andre, og på gjensyn i en ny drøm . . . forhåpentligvis  :)


"Desboutins hevn (etter Edgar Degas l'Absinthe)", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2017 ©

 

7. nov. 2017

Edith Piaf, gutten og kannibalene


Tror det er riktig å si at et av mine tidligste minner om musikk -- utenom vanlige barnesanger -- var det musikalske akkompagnementet og stemmen til den franske sangerinnen Edith Piaf (1915 - 1963). Hvis en radiorøst nevnte hennes navn eller tonene fra en av hennes sanger strømmet ut i rommet, trakk jeg i retning av radioen. Kanskje var jeg hennes yngste beundrer i Norge den gangen, helt på slutten av 1950-tallet?

Edith Piaf, Studio Harcourt, Paris, 1960
Jeg skjønte selvsagt ikke hva hun sang om, men det spilte ingen rolle. Stemmen hennes var så uttrykksfull og full av følelser at jeg umiddelbart forstod hva hun sang om; alt fra det triste og vonde, og til det mer humørfylte i livet. 

Likevel var det vel først og fremst det triste som dominerte min oppfattelse av henne, og den følelsen ble forsterket da jeg etter hvert fikk mer kunnskap om henne. Hun var europeisk blues på sitt beste; mange, mange år før jeg visste at det fantes noe som hette blues. "Å synge er en måte å flykte på. Det er en annen verden og jeg er ikke lenger på denne jorda", skal hun ha sagt. 

Tenk deg så noen år senere -- en gang på første halvdel på 1960-tallet og etter at Edith hadde sunget sine siste følelsesladede strofer. En guttunge på 9 - 10 år sitter i en diger og djup lenestol på Tromsø Bibliotek, den gang i 2. etg. i "Rødbanken". Lukta av støv og tørt papir dominerer alle andre lukter. Det er tidlig på ettermiddagen og nokså folketomt i siderommet der han befinner seg.

Stolsidene skjermer for hva han leser i. Går man imidlertid noe fram, vil man se at han sitter med et tungt leksikon i fanget. Han leser om oppveksten og livet til Edith Piaf på høyglanset, respektinngytende papir. Alle lyder får han til å heve blikket, strekke på halsen og se seg om i lokalet. Han håper inderlig at ingen har sett de dumme tårene han fra tid til annen tørke vekk fra kinnene.

Mine gode foreldre lærte meg mye om solidaritet og det å ha empati med de som ikke hadde det så godt i livet. Og på dette tidspunktet -- i første halvdel av 60-tallet -- øste jeg all empati ut over den lille parisiske spurven (le piaf) og noen andre mer hjemlige småfugler som også syntes å ha falt ut av reiret. Det fantes en god del slike i tekstene til bl.a. Alf Prøysen og Rudolf Nilsen.

Da Edith gikk bort skjønte min gamle gudfar ikke min nedstemthet. "Mannfolk sørger ikke over sangere, linedansere og spilloppmakere", skal han ha buldret, riktignok med et skjevt smil. "De sørger over skipskamerater som ramler over rekka og blir spist av haier eller kannibaler i sydhavet!" Jeg er blitt fortalt at jeg senere ymtet frampå at gudfaren min burde få besøk av kannibaler, når han tok middagsluren sin. Man burde ikke slippe ustraffet fra å rakke ned på Edith Piaf, må jeg nok ha ment.

Da jeg for noen uker siden fikk CD'en "Piaf på Nord-Norsk", oversatt til landsdelens dialekt av fabelaktige Ragnar Olsen og med dyktige Britt-Eva Løkkemo som vokalist, gikk den nærmest døgnet rundt i en uke. I noen dager var jeg tilbake tidlig på 60-tallet. Tilbake i lenestolen på det gamle biblioteket sammen med Edith. Derfor føyde jeg meg umiddelbart, da inspirasjonen ville ha meg til å male kvinnen og skjebnen, Édith Piaf"; min første håpløse forelskelse og en av de største kulturelle gavene jeg fikk i ung alder

Jeg har malt henne ut fra et gammelt fotografi, og bare forandret en del på hånden, øynene, klærne, lysets styrke og teksturen. På sistnevnte område har jeg har latt røffe og halvferdige penselstrøk dominere. For meg er dette motivet ladet av meningsfull symbolikk og har sine klare budskap. Ikke minst til oss som lever på 2010-tallet.    




"Spurven; Edith Piaf", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2017 ©


1. nov. 2017

Bråvåkneren


Inspirasjonen til "Bråvåkneren" kom en kveld jeg leste om Pablo Picasso og framveksten av kubismen tidlig på 1900-tallet. Jeg kom til å tenke på hans maleri "Absintdrikkeren" som jeg hadde gleden av å studere på nært hold på Eremitasjen i St. Petersburg i 2016. 

Jeg stod lenge foran maleriet. "Absintdrikkeren" har alltid fascinert meg. Å få se det på nært hold, gjorde meg både oppstemt og nedstemt, og jeg ble bare enda mer overbevist at "Absintdrikkeren" var et av de mest følelsesladde maleriene Picasso hadde malt. Som regel har jeg med meg ei notisbok, når jeg vandrer rundt på gallerier. Her er notatene jeg gjorde mens jeg betraktet maleriet:  
"Absintdrikkeren", P. Picasso, 1901
"Absintdrikkeren". Picasso. Malt 1901. Ei kvinne i 40 årsalderen? Alene ved et kafebord i århundreskiftets Paris. En vannkaraffel og et glass absint på bordet. Hun sitter i et hjørne. Synker nærmest inn i seg selv. Av ensomhet?
Primærfarge-kontrasten mellom rødt og blått og komposisjonen for øvrig, skaper en følelse av innestengt desperasjon. Kanskje angst?
Hun sitter som på nåler. Klamret til seg selv. Hadde jeg vært der, ville jeg vært usikker på om jeg kunne vært til hjelp. Kanskje gått bort og slått av en prat med henne? Vist at hun ikke var alene i verden. Men det smale, innadvendte blikket er slett ikke ikke inviterende. Hun virker som ei spent stålfjær som kan briste hvert øyeblikk? Kanskje kan jeg komme i skade for å utløse den? Gjøre alt verre?
Nå står jeg her med en gryende følelse av ubehag. Får lyst til å gå videre. Merkelig. For en kraft det ligger i dette maleriet!"
"Fortolkeren", Jan R. Iversen, 1987
Mens jeg leste hva jeg hadde skrevet i 2016, dukket motivet til "Bråvåkneren" gradvis opp for mitt indre blikk. Bit for bit. En mann med et stivt blikk. En forvokst venstrearm der hånden ender opp i et grep om hans eget hode. Omtrent på samme måte som på "Fortolkeren" jeg hadde malt i 1987. 

Hos begge holdes hodet i et fast grep. Kanskje i et forsøk på å få klarhet i tankerne? Hos "Fortolkeren" i et forsøk på å finne fram til den rette forståelsen? 

Sett fra mitt ståsted tar både "Absintdrikkeren" og "Bråvåkneren" for seg tanker på dypt nivå; nærmest helt nede i underbevisstheten. Begge synes å ha evig nok med seg selv, og å ha reist en vegg mellom seg og omgivelsene. Men i motsetning til "Absintdrikkeren" synes "Bråvåkneren" ikke tynget av ensomhet eller innestengt angst, men snarere av angst eller akutt ubehag.

Kanskje utløst av noe han plutselig har forstått? Kanskje har han "møtt seg selv i døra" på en ubehagelig måte? Reaksjonen har i alle fall vært så sterk at han i forfjamselsen veltet glasset med vin. Og det er ikke snakk om et alminnelig vinglass. Til høyre for han henger et bilde av deler av Nordkalotten som er i ferd med å gli ut av sin egen ramme. På bordet ligger ei tjukk bok og noe som synes å være et fotografi i glass og ramme. Kanskje et bilde av familien hans?

Afrikansk treskulptur
Hva du tolker av dette og andre ledetråder i maleriet, er opp til deg selv. For meg har "Bråvåkneren" et klart budskap, og det nærer meg med omtrent samme uro som jeg følte da jeg stod foran Picassos "Absintdrikkeren" i St. Petersburg. 

Kanskje var det paradoksalt nok det som fikk meg til å male "Bråvåkneren"? Håpet om at han tross alt våkner i tide.


Om å låne motiv og/eller teknikk fra andre 

Mange ganger blir jeg inspirert av andres malerier. Enten er det teknikken, motivet eller begge deler som fascinerer meg. For å lære mer om teknikken (tekstur, penselbruk, etc.) har jeg noen ganger tatt utgangspunkt i maleriene til bl.a. Caravaggio, Rembrandt, William Turner og Claude Monet. Ofte har jeg lært mer av slike studier og kopiering (se f.eks. "Solsikker" etter van Gogh) enn av mange timer med faglitteratur og surfing på nettet.

Pikene fra Avignon, Pablo Picasso, 1907
Jeg har også noen ganger latt meg inspisere av motivet i et maleri, slik "Oppvåkningen" er et eksempel på, men har i slike sammenhenger alltid endret på motivet for å få det mer dekkende for budskapet jeg har ønsket å formidle til de som så det.

"Gode malere kopierer. Store malere stjeler", sa Picasso da han ble gjort oppmerksom på at maleriet han slo igjennom med i 1907, "Pikene fra Avignon", minnet besynderlig mye om afrikanske masker og treskulpturer.


I det hele tatt finnes utallige eksempler opp gjennom historia der malere har latt seg inspirere av arbeidet til andre kunstnere. For enkelte motiv har det skjedd så ofte at man gjerne kan si at motivet har "gått i arv" fra maler til maler og fra generasjon til generasjon. Et eksempel er den italienske gravøren Marcantonio som i 1515 kopierte maleriet "Dommen til Paris", som Rafael skal ha malt på bakgrunn av Homers diktepos "Illiaden" fra ca. 730 f.Kr.

"Dommen til Paris", gravering, Marcantonio, ca. 1515
Utsnitt
"Frokost i det grønne", Manet, 1863










Motivet baserer seg på ei historie fra gresk mytologi. Stridens gudinne, Eris, kaster et vakkert gulleple med inskripsjonen "Til den vakreste" inn blant Olympens guder. Tre av gudinnene (Hera, Afrodite og Athene) mener gulleplet er ment for henne.

"Frokost i det grønne (etter Manet)", Picasso, 1963
Da ingen av dem vil gi seg, blir prins Paris av Troja valgt av Zevs som dommer. Stilt overfor slike mektige gudinner vil det gå han ille uansett hvordan han dømmer. Hera tilbød han politisk makt, rikdom og kontroll over Asia. Athene tilbød dyktighet i strid og Afrodite tilbød Helena, den vakreste kvinnen i menneskenes verden. 

Paris valgte Afrodite, og fikk dermed både Hera og Athene mot seg. Det hele endte med Trojas fall. En ekte gresk tragedie, med andre ord.

Men motivets historie stopper ikke med Rafael og gravøren Marcantonio

I 1862 maler en av impresjonismens grunnleggere, Edouard Manet, "Badet" eller det som senere ble kjent som "Frokost i det grønne", der han baserer seg nettopp på et utsnitt av Rafaels og Marcantonios motiv.   

De tre gudeskikkelsene nederst til høyre i Marcantonios gravering (se utsnittet ovenfor), blir da hovedpersonene i Manets "Frokost i det grønne". Og i 1963 er det Pablo Picasso, som lar seg inspirere av samme motiv. 

Til slutt et lån som Vincent van Gogh gjorde av Jean-François Millet, og som jeg synes ble svært vellykket.
"Bondekone med rake", J.F. Millet, 1857
"Bondekone med rake etter Millet", V. Gogh, 1890
 











                                                                                                                                          
"Bråvåkneren" (etter Picassos "Absintdrikkeren"), Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 61 cm, 2017 ©