Inspirasjon i olje, blekk og ord

Hadde tenkt å legge ut et annet mars-maleri på bloggen, men ble ikke ferdig i tide. Eller rettere sagt, det ble ferdig, men kreativiteten sparket bein for meg.

Den forlangte at jeg også måtte skrive et essay som en kommentar til maleriet. Det gjorde at jeg måtte lese meg noe opp på nyere geopolitisk litteratur. Spore den opp, lese, notere, analysere, skrive essayet. Slikt tar tid . . . Så derfor passer det å legge ut et portrett av en skeptisk, irritert eller skuffet penselsvinger . . . .

Men fra spøk til alvor. Dette selvportrettet og maleriene som omkranser det, er faktisk nært beslektet med mars-maleriet jeg tenkte å legge ut.

Samtlige har tema/budskap som bl.a. tar avstand fra krig, militarisering og den politiske elitens systematiske undergraving av demokratiet. Men portrettet og det opprinnelige mars-bildet har også en annen ting felles. Begge kom til meg mens jeg leste prof. James Hawes bok, "Tyskland. Hele historien og kort fortalt".

Kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" ("Ny objektivitet")

Da jeg leste om den tyske mellomkrigstida (1918 - 1939), var det ikke bare musikken fra Cabaret og Tolvskillingsoperaen som nådde fram til meg. Denne røykfylte, slitne og dels desperat muntre atmosfæren som bl.a. Kurt Weil, Lotte Lenya og i vår tid, Bryan Ferry, tolker så godt.

Jeg kom også til å tenke på de jeg oppfatter som denne periodens mest ærlige, jordnære og innsiktsfulle kunstnere.

Folk som Käthe Kollwitz, kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" (med bl.a. Otto Dix, Max Beckmann, Georg Scholz, Karl Hubbuch og George Grosz) samt filosofer og forfattere som Theodor Adorno, Rosa Luxemburg, Bertholt Brecht og Hans Fallada.

"Gatescene i Berlin", George Grosz (1928)
På samme måte som i våre dager, levde de i ei politisk, kulturell og økonomisk brytningstid med voksende politisk ensretting samt økte sosiale og økonomiske forskjeller i befolkninga. Noe som i neste omgang selvfølgelig ga økt politisk polarisering.

Videre ble myndighetene mer og mer tilhengere av sensur, militarisme og krigsfanatisme. I tillegg kom bl.a. økt stigmatisering / stempling av "annerledes tenkende" og dermed økt selvsensur blant journalister, kommentatorer, forskere, kunstnere, o.a.

Et av flere eksempler fra vår egen tid, er stigmatiseringa som forskerne Julie Wilhelmsen og Tormod Heier ble utsatt for, da de våren 2022 prøvde å få fram et mer nyansert bilde av årsakene til Russlands invasjon i Ukraina.

Responsen fra den politiske eliten samt redaktører og kommentatorer i hovedstrøms-mediene var tydelig i sin demokratisk undergravende konklusjon. Det var nok også derfor ingen gikk linja helt ut, og uttalte den i full offentlighet:

Forskere på geopolitikk bør ikke resonere og analysere slik forskere er opplært til å gjøre. De bør slutte med det, og heller straks si seg enig med standpunkt som tas av den politiske eliten og hovedstrøms-mediene. Kort sagt, forskere bør ikke oppføre seg som forskere, men som den herskende politiske elitens lojale allierte.

Liknende eksempler -- der kravet er at journalister, kommentatorer, forskere og andre skal underkaste seg den politiske elitens oppfatning -- kan også spores i bl.a. debatten om bruken av munnbind, årsakene til klimaendringene og forsøkene på å stemple to andre forskere, Glenn Diesen (USN) og Hilde Henriksen Waage (UiO). Tendensen til selvsensur synes også å øke internt ved universitetene.

Den amerikanske filosofen og lingvisten, Noam Chomsky, har vist til at forsøkene på å styre folks narrativ eller oppfatninger av virkeligheten, har økt i de siste tiåra. Ledende politikere og media setter klare grenser for hva man kan mene, kjent som "det politisk korrekte" mens det innenfor grensene til det "politisk korrekte" både tillates og oppfordres til livlig debatt.
Selv pleier jeg å tenke på slik innsnevret debatt (eller debatt på maktens premisser) som det "demokratiske fikenbladet" til vår tids nyliberalistiske og demokrati-undergravende politiske elite. Og de er dessverre i flertall både i USA samt på EU-nivå og statsnivå i de fleste nasjoner i Europa, inklusive Norge.

"Brød!", Käthe Kollwitz (1928)
F.eks. kan folk gjerne drøfte offentlig hvordan en gitt krig kan vinnes, men ikke hva eller hvem som forårsaket krigen. Eller man kan drøfte når og hvordan munnbind bør brukes, men ikke hvorfor, dvs. om det er vitenskapelig slått fast at munnbind faktisk beskytter mot virus, og ikke bare mot bakterier.

Noe kan altså gjerne drøftes, mens andre ting skal tas som gitt, uten å bli drøftet. I organisasjons-teorien er dette en velkjent hersketeknikk som dekkes av begrepet "non-decision".
Eller som en svensk systemkritiker (fikk ikke navnet med meg) sa på radio for noen uker siden:
I Sverige går TV-debatten livlig om når og hvordan Sverige kommer med i NATO, men aldri om hvorfor Sverige må gi opp nøytraliteten og gå inn i NATO. Det spørsmålet glimrer med sitt fravær.

"Arbeid er skammelig", Georg Scholz (1921)
I mellomkrigstida i Tyskland økte ensrettinga, fortielsene og andre hersketeknikker opp gjennom 1930-tallet. Ettersom noe ble "politisk ukorrekt" å drøfte, førte det naturlig nok også til ei undergraving av demokratiske rettigheter som bl.a. tale-, trykke- og pressefrihet.

Den politiske eliten og deres allierte medier gjorde stadig sterkere krav på å ha "monopol på sannhet" på utenriks- og innenrikspolitikk, og etter 1937 også på kunst- og kulturfeltet. Det er frustrerende og slitsomt å ha avvikende meninger på tema der den politiske eliten og mediene krever å ha "monopol på sannhet". Bare de sterkeste orker det over tid.

Det snører seg rundt "Neue Sachlichkeit"

Men til tross for den politiske elitens og mange mediers voksende forakt og stigmatiseringer, svekket ikke kunstnerne i "Neue Sachlichkeit" budskapet i bildene sine. Især synes motstanden mot krig og kampen for fred, demokrati og sosial og økonomisk rettferdighet å ha stått sentralt hele tida.

"Krigs-krøplinger", Otto Dix (1920)
Kunstnerne ville sette et kritisk søkelys på samfunnets skyggesider. På den måten håpet de at folk ville reagere og bidra til å snu den negative utviklinga.

Men kunstnergruppa og mellomkrigstida hadde knapt sju år igjen da president Hindenburg utnevnte Adolf Hitler til rikskansler i 1932. Da hadde "Hitler-partiet", som det het på stemmesedlene, fått 33,1 % av stemmene.

Ved nyvalget i 1933, som ble gjennomført fordi valget i 1932 ikke ga noe fungerende flertall i Riksdagen, hadde partiets gatebøller, "brunskjortene", forhindret mange fra å stemme andre partier. "Hitler"-partiet eller NSDAP som det nå hette, fikk dermed 43,9 % av de avgitte stemmene.

Da Riksdagen vedtok fullmaktsloven samme år, fikk Hitler og NSDAP diktatorisk fullmakt. Loven ble brukt til å forby alle andre politiske partier. Først ute var Kommunistpartiet som hadde fått 16,9% av stemmene i 1932.

"Kunstdommere", Karl Hubbuch (1928)
Årene fra 1933 og fram til krigsutbruddet i 1939 brukte nazistene til å ensrette og forme Tyskland til en totalitær stat. Fortielsene, løgnene, innsnevringa av debatt og andre hersketeknikker ble intensivert.

Det ble nå tindrende klart hva som var "politisk korrekt", og derfor også hva man måtte unngå å si eller skrive for ikke å bli stemplet som samfunn-fiende eller forræder av en eller annen sort.

I 1939 ble "Neue Sachlichkeit" forbudt og verkene stemplet som "degenerert kunst" (Entartete Kunst). En kunstform som myndighetene ikke ville tillate i det nye nazistiske tusenårsriket som Hitler og NSDAP ønsket å realisere.

Tusenårsriket og "Det nye amerikanske århundre"

I vår tid snakkes det om "det nye amerikanske århundre", dvs. et århundre med USA som global enehersker eller hegemon som bl.a. professorene John Mersheimer og Jeffrey Sachs omtaler det. Er perspektivet på et nazistisk tusenårsrike og et amerikansk hundreårs-rike enda et likhetstrekk mellom vår tid og mellomkrigstida i Tyskland?

Et likhetstrekk mellom ambisjonene til Nazi-Tyskland og ambisjonene til dagens nyliberale og nykonservative amerikanske elite? Nei, forresten -- ikke bare den. EU-eliten og vår egen politiske kaste støtter også ideen om et "nytt amerikanske århundre". Kanskje ser de for seg ei stabil framtid som en del av heiagjengen til "den største bølla i skolegården"?

Da vet de lite om bøller og imperier. Historia viser at de er forbigående. Det gjaldt bl.a. det Egyptiske riket, Romerriket og forrige århundres Tredje rike. Og det gjelder selvsagt også for våre dagers anglo-amerikanske rike som ledes fra Det hvite hus i Washington. Mange hevder imperiet allerede er i oppløsning i form av økende fattigdom, forfall i offentlig infrastruktur, økende polarisering, fallende "oljedollar", astronomisk statsgjeld og stadig mer redusert tillit rundt i verden.

For det andre viser historia at "bøllene" -- naturlig nok -- er fokusert på egne interesser framfor interessene til andre land og folk. Et faktum både Niccolò Machiavelli og Henry Kissinger påpekte. Overfallene på bl.a. Afghanistan (2001 - 2021), Irak (2003 - 2010), Libya (2011) og Syria (2011) var vel tydelige eksempler på det? Eller var det kanskje i Norges interesse? Ville kanskje noen av disse ta fiskeressursene våre? Oljen vår? Angripe oss? . . . . . slik at vi bare måtte delta i overfall og sanksjoner på disse landene?

Mulige lærdommer?

Etter nazistenes forbud av "Neue Sachlichkeit" rømte mange av kunstnerne til utlandet. De som ble igjen fikk "berufsverbot" (yrkesforbud) og fikk ikke lov til å arbeide som kunstnere. Noen få bøyde nakken og ble nazismens medløpere. Ensrettinga hadde seiret, men kunstnergruppa hadde likevel gitt verden et godt eksempel til etterfølgelse.

Kanskje er viktigste lærdom at kunsten må være ærlig og oppriktig
, og ta utgangspunkt i virkeligheten den eksisterer i. Hva som for øyeblikket er det "politisk korrekte" eller "ukorrekte" er irrelevant. Kunsten må være fri til å gjengi verden slik kunstneren oppfatter den, og ikke slik mektige politiske eller økonomiske interesser mener den skal oppfattes.

På den måten vil kunstfeltet forbli en demokratisk arena i samfunnet. Det har kanskje liten betydning, men uansett vil det være et tilskudd i riktig retning. Om så et siste tilskudd i en verden som vår, en verden der det å være økonomisk sterk og mektig militært, også gir en rett til å bestemme over andre folk og land etter eget godtbefinnende. M.a.o. en verden der fascismen igjen er på frammarsj?

Eller hva var det president George W. Bush sa i 2001 da han startet krigen mot Afghanistan: "De som ikke er med oss, er mot oss". Underforstått; land og ledere som er mot oss, kan vente seg sanksjoner, undergraving / regimeskifte-operasjoner og muligens også krig. Forvent ikke forhandlinger og diplomati. Slikt bryr vi oss ikke om. Følg vårt diktat eller forvent å bli straffet!

For å si det kort, slike utsagn ligger i den autoritære eller fascistiske tradisjonen og ikke i den demokratiske tradisjonen! Blant suverene land gjelder forhandlinger. Man starter aldri med et ultimatum! Det skjer bare mellom en herre og hans undersåtter. Mellom en "Führer", en "Generalissimo" eller en "Duce" og hans undersåtter.

"Krigen", Otto Dix (1929 - 1931), 468 x 204 cm

Har fanden våknet igjen? - mer om likhetstrekkene med vår egen tid

Innledningsvis skrev jeg at det er likhetstrekk mellom mellomkrigstida i Tyskland og tida vi selv lever i. Heriblant økt politisk ensretting, krigs-fanatisme, økte sosiale og økonomiske forskjeller, økt polarisering, mer sensur samt økt stigmatisering, og dermed selvsensur blant journalister, kommentatorer, forskere, kunstnere, mfl.

De økende sosiale og økonomiske forskjellene i Europa og USA er et velkjent barn av nyliberalismen i vår tid. De negative virkningene av denne samfunns-skadelige ideologien er blitt grundig dokumentert av forskninga til den franske økonomen Thomas Piketty. Et sammendrag av historiker Kjell Ansgar Hansen kan høres (og evt. leses) på Agenda Magasin.

Med nyliberalismen og nykonservatismen som den politiske elitens samlende ideologi siden slutten av 1980-tallet, har også det gamle skillet mellom høyre- og venstre side i politikken blitt mer og mer borte. I dag faller mange tidligere venstre-orienterte og høyre-orienterte hverandre om halsen i skjønn forening.

De er bl.a. enige om viktigheten av globalisering (som faktisk også innebærer avdemokratisering), generell "fri flyt" over grensene, putte skattepenger i lommene på multinasjonale selskaper i "det grønne skiftet" samt føre "krig mot ondskapen", dvs. mot land som ikke er tilhengere av samme nyliberale utviklingsmodell som oss, eller som mener noe annet enn oss i det anglo-amerikanske imperiet.

Begrunnelsene fra den tidligere høyre- og venstresida er ofte ulike, men det er enigheten på viktige policy-områder som dominerer. Folk i de fleste land i Europa - inklusive Norge - har derfor sjeldent noe reelt valg ved parlaments-valgene. Uansett hvilket parti de stemmer, får de tilnærmet samme politikk eller "same shit - just in different wrapping".

I tillegg får folk en politikk som gjennomgående prioriterer interessene til andre (dvs. EU, multinasjonale selskaper, globale investorer, o.a.) framfor interessene og behovene til landet som den politiske eliten skal representere, samt folket som valgte dem.

Det er slike gjentatte opplevelser som får folk til å finne andre løsninger. Løsninger som motvirker "dill-ball-demokratiet" som kultur-høvdingen Erik Bye kalte det. Den politiske eliten frykter og forakter selvsagt slike løsninger, og stempler det -- i likhet med de store mediene -- som fæl populisme.

Helt skrekkelig, mener de, å la folket få stor innflytelse i et folkestyre / demokrati. Helt uhørt. Det er jo de -- den politiske eliten -- som skal bestemme. Folket bør nøye seg med å velge mellom partier som stort sett stemmer likt i stortinget på alle viktige områder. Det får holde. Ikke sant?

En dress- og draktkledd fascisme?

Det er nettopp denne dobbel-ideologien (nyliberalisme pluss nykonservatisme) som dagens politiske elite i USA og Europa -- inklusive Norge -- har gjort til sin ideologi eller trosretning. I tillegg har ledelsen i den politiske elitens ulike partier blitt denne ideologiens mest fanatiske tilhengere.

Det er en ideologi som i sin formidable arroganse kun har forakt overfor folkeopinion (mellom parlamentsvalgene) og andre land som ikke deler deres ideologi. For å ta det i psykologisk retning er det som å observere en bande narsissister i fri utfoldelse. Alt fra statsleder-møtene i EU til statsleder-møtene i forsvars- og angreps-alliansen NATO.

Uansett partipolitisk bakgrunn mener de det samme, sier det samme, tenker det samme, især om geopolitiske spørsmål. Alle mennesker og organisasjoner kan feile, men fanatikere nekter å innrømme det. Når ting ikke går som de har hevdet, gjør de bare mer av det samme. Når en krig, et kupp, en invasjon, etc. ikke gir det ønskede resultat, er det bare å øke innsatsen enda mer. Afghanistan-krigen, som NATO tapte mot bevæpnede bønder, varte i 20 år fordi fanatikerne i USA, NATO og EU nektet å lære av egne feil.

Fanatisme, arroganse og liten evne til å lære av egne feil

Kort sagt snakker vi om et ensrettet miljø der læring av egne feil sjeldent forekommer. Det skyldes i vesentlig grad det organisatoriske faktum at "der alle tenker likt, tenker ingen utenfor det tilvante".

Ser man politikere med denne dobbel-ideologien (nyliberalisme og nykonservatisme) koblet med diverse tenketanker som f.eks. RAND Corporation, ISW og World Economic Forum, organisasjoner som finansierer kupp og undergraving som f.eks. NED, USAID og Open Society samt gigantiske investorer som f.eks. Black Rock og Vanguard, får man flere gjensidig overlappende maktsentra som står mange lysår utenfor folkelig / demokratisk innflytelse og påvirkning.

Dette er en av grunnene til at det gir mening å omtale dagens politiske elite som "dress- og draktkledde fascister". Bare en liten prosentandel av de som deltar i disse reelle maktsentrene er folkevalgte. I tillegg er deres lojalitet mer knyttet til hverandre, til deres felles ideologi og til maktsentrene enn til folket i landene de liksom skal representere. Demokratiet i Vesten synes derfor i stor grad å ha degenerert til et "liksom-demokrati".

Ennå er det heldigvis ingen "brunskjorter" å se i gatene, men EU / EØS-parlamentarikere, nasjonale byråkrater og EU-byråkrater i dresser og drakter som hisser til krig, avviser diplomati, opptrer som selvoppnevnte dommere over andre nasjoner, og som stadig snevrer inn på hva folk kan tenke, gjøre og mene. Mye synes derfor å tyde på at "fanden har våknet" igjen?

Ensrettet, autoritært og god grobunn for økt polarisering

Dette kommer også til syne i et annet likhetstrekk med den tyske mellomkrigstida. Likheten i ensretting og polarisering i både USA og Europa - jfr. bl.a. boka til Thomas Seltzer om USA, Tarjei Skirbekks bok om de moderate folkepartienes fall i Europa samt Haaland Matlarys bok om "Demokratiets langsomme død".

"Hybris suicidal", Jan R. Iversen (2023)
Bland så noen klyper "yankee-trender" som "woke" og "cancel-culture" inn i dette, og vi får en giftig fanatisme som ikke står mye tilbake for mellomkrigstidas brunskjorter i Tyskland. Ting som ikke er "politisk korrekt" skal forbys eller ødelegges. Dermed legitimeres en atferd som er fullstendig i strid med demokratiske prinsipper. En atferd med klare autoritære trekk. Men til tross for dette har våre dress- og draktkledde fascister ingen problemer med å utpeke andre land og ledere som autoritære og totalitære. I sin kolossale arroganse ser de "kun ser splinten i andres øyne. Aldri bjelken i sitt eget".

Bokbålene er tilbake i disse liksom-demokratiene i både øst- og vest-Europa, men ingen såkalte ansvarlige politikere i Norge eller EU reagerer nevneverdig på det. De som argumenterer for sanksjoner mot andre land som bryter demokratiske regler, er tydeligvis svært så tause i lyset fra bokbålene og den politiske ensrettinga i sine egne land. Ikke minst slik den i økende grad kommer til syne i hovedstrøms-mediene.

Krigs-hissing og militarisme framfor diplomati

Et tredje likhetstrekk med den tyske mellomkrigstida, er krigs-fanatismen og uviljen mot diplomati / forhandlinger. Vi ser det i Palestina og Gaza, men i særdeleshet i Ukraina der krigen nå er blitt en indirekte krig mellom Russland og NATO, og med Ukraina (inntil videre?) som slagmark og ukrainere og russere som kanonføde.

Som kjent var det ikke ukrainerne, men Frankrikes (president Francois Hollande) og Tysklands (kansler Andrea Merkel) som undergravde Minsk-avtalene, og Storbritannias Boris Johnson som saboterte fredsforhandlingene i Tyrkia i 2022. Ingen fred takk, når vi har større bytter i sikte som Russland og Kina, godt beskrevet av RAND Corporation, en av de dress- og draktkledde fascistenes viktigste krigshissende tenketanker.

Når det gjelder Gaza gråter de dress- og draktkledde i EU / EØS og USA sine kledelige tårer for galleriet, samtidig som de fortsetter å levere våpen til drapene på sivile palestinere. Dermed har de nok en gang demonstrert sitt hykleri, sin dobbeltmoral og sin skyhøye arroganse for hva resten av verden måtte mene.

De kunne like gjerne sagt: Vi gjør som vi vil! Vi er de sterkeste og de som ikke lystrer, vil bli straffet med sanksjoner, undergraving, statskupp og eventuelt krig. Det har vi vist over hele verden siden 1991 (Cuba, Jugoslavia, Afghanistan, Libanon, Irak, Georgia, Somalia, Ukraina, Venezuela, Libya, Syria, Pakistan, Thailand, mfl.) og vi akter ikke å stoppe med det, ettersom vi er de sterkeste.

Truslene kommer også internt i Vesten og ikke bare fra USA. Norge trues bl.a. med sanksjoner fra EU hvis stortinget ikke legger seg flat for deres diktat. Den "norske" politiske eliten med AP og Høyre i spissen vil selvsagt adlyde EU-varianten av "de som ikke er med oss, er mot oss".

Noen som forsatt snakker om det demokratiske Norge? Det demokratiske EU? Noen som fortsatt snakker om Vesten som demokratiets skanse? Glem det. I realiteten ligger vi mye nærmere diktaturet, takket være Brussel og Washington, og hvis dette er våre venner, trenger vi vel ikke fiender? Vi har dem allerede?

Disse dress- og draktkledde fascistene er riktignok penere i tøyet enn mellomkrigstidas brunskjorter og de formulerer seg på en forsiktigere måte, men grunntanken er den samme: Makt gir rett, og den som har mest makt bestemmer hva som er lovlig og rett! Underkast deg eller du skal få svi!

Evig ekspansjonisme og "lengselen mot øst" (Der Drang nach Osten)

"Når blinde leder", Jan R. Iversen (2023)
Et fjerde likhetstrekk med mellomkrigstida er at krigsfanatismen også i vår tid peker mot øst. Mellomkrigstidas "Drang nach Osten" synes med andre ord å leve i beste velgående blant vår tids nyliberale og nykonservative politiske elite i USA og Europa. EUs stadige utvidelser, og NATOs stadige ekspansjon østover og sågar også videre mot Asia, er solide bevis på nettopp denne kjensgjerninga.

Men denne gangen drives ikke "Der Drang nach Osten" av mellom-krigstidas tyske naziparti og deres ønsker om "Lebensraum", jødeutryddelse, kontroll over naturressurser og slavebinding av undermennesker / "untermench".

Den markedsføres, men påskyndes ikke primært av vår tids dress- og drakt-kledde fascister, men snarere av deres reelle oppdragsgivere som består av mektigste økonomiske fond, konsern og individer som utgjør "makta bak tronen", og som er de som:

1) sponser valgkampanjene til partier og individer i den politiske eliten

2) lar sine tenketanker / tankesmier utvikle og tilpasse politikken deres

3) lar sine PR-selskaper støtte dem med råd og vink

4) lar medier de eier ukritisk markedsføre narrativ / "fortellinger" som fremmes av den politiske eliten (jfr. den konsekvent negative omtalen av alle land og statsledere som ikke underkaster seg USA, EUs og Natos vilje)

5) gir dem godt betalte jobber etter at de har gått av som politikere

Stigmatisering, sensur og sjølsensur

Når det gjelder det femte likhetstrekket mellom vår tid og mellomkrigstida: Økt stigmatisering og dermed økt selvsensur, er mye allerede nevnt ovenfor. Det kan tilføyes at folk som ble utsatt for det i mellom-krigstida, mistet venner, nettverk og tapte forfremmelser og tilgang til nye jobber. Mot slutten av 1930-tallet vanket også bøter, fengsel og innpå 1940-tallet sågar dødsstraff.

På 1950-tallet herjet McCartyismen i USA (og dels i Europa) på tilnærmet samme måte, riktignok uten dødsstraff som mulig reaksjon. I 1961 lanserte forfatteren Sigbjørn Hølmebakk begrepet "brønnpissing" om hetsen og stigmatiseringa som foregikk mot norske, demokratisk lovlige systemkritikere, journalister og politikere. I 1996 rettet Lund-kommisjonens rapport (1996) og andre publikasjoner sterk kritikk mot ensrettinga som den politiske eliten og dels mediene stod bak i flere tiår etter siste verdenskrig.

"Nyliberalistisk suksess", Jan R. Iversen (2016)
Sett på bakgrunn av dagens krigshissing og stigmatisering av forskerne jeg nevnte ovenfor, kan man trygt si at norske medier og den nyliberale politiske eliten har hukommelse som en gammeldags dass! Trekk i snora og all viktig historisk lærdom og kunnskap er borte.

Det gjelder alt fra deres oppfatning av norsk konsesjonslovgiving til det ufornuftige å akseptere fremmede lands militærbaser på norsk jord i fredstid. Henry Kissingers konklusjon: "USA har ingen venner, kun egne interesser" er tydeligvis blant de mange historiske fakta som den politiske eliten gjennom flere tiår har latt gå i kloakken. Trekk i snora!

En viktig årsak til det er at stortingsflertallet (AP, H, V, FrP, KrF, SP og dels også SV og Rødt) i flere tiår har avvist fakta-kunnskap til fordel EUs og USAs interesser innpakket i nyliberal og nykonservativ tankegods. En ideologi som systematisk har nedprioritert norske innbyggere og norsk næringsliv (jfr. elkraftspriser, ACER-medlemskap, etc.) til fordel for krav og forventinger fra EU-Brussel og Washington.

Vel, dermed er også tilliten til dem borte for mange av oss. For noen av oss er tillit og respekt borte for godt! Vi har innsett at den demokratiske systemsvikten ikke kan endres så lenge som dagens anti-demokratiske elite har makt og innflytelse. De befinner seg i et ensrettet ideologisk ekko-kammer og er ikke i stand til å omstille seg til den faktiske virkeligheten.

"Krigshisseren", Jan R. Iversen (2022)
Andre forhold indikerer at dagens elite i Europa også er ille ute på helt grunnleggende demokratiske områder. I Tyskland drøftes nå forbud mot partiet (AfD) som vokser i folkelig, altså demokratisk(!) oppslutning. I USA kjemper Joe Biden og Det demokratiske partiet med alle midler for å frata republikanernes Donald Trump retten til å delta i kommende presidentvalg.

Uansett hva man måtte mene om AfD og Trump, kommer man ikke unna at det å forhindre reelle politiske motstandere å delta i demokratiske valg, ligger milevis unna all praksis i et reelt demokrati. Hver gang noe slik skjer i land som ikke tilhører Nato eller EU, hyler eliten og mediene opp i vrede og avsky. Men altså ikke når man selv undergraver og forhindrer frie valg. Da er alt i skjønneste orden for verdensmesterne i skamløs hykling og dobbeltmoral.

"Norsk ytringsfrihet", Jan R. Iversen (2021)
Uansett kommer i slike sammenhenger fellesskapet til et visst parti i mellomkrigstidas Tyskland -- med gatebøller i brune skjorter -- frem i dagslyset. Brunskjortene truet folk fra å stemme på nazistenes politiske motstandere. De brukte fysisk makt. Men det er selvsagt mer effektivt å forby motstandere å delta i valg, noe også nazistene til slutt fant ut.

Og hva så med Norge? Jo, i Norge drøftes muligheten for å straffe folk som mener noe annet enn den politiske eliten i utenrikspolitikken. Har man en annen oppfatning av geopolitiske spørsmål enn den nyliberalistiske og nykonservative politiske eliten, og hvis ens oppfatting sammenfaller med hva en fremmed makt mener, risikerer man inntil ti års fengsel, dersom denne loven blir vedtatt av stortinget.

Er man derimot enig med den politiske eliten og fremmende makter som har samme mening som eliten, er alt i skjønneste orden. Da er du en av de gode og snille, og Norge er fortsatt et velfungerende demokrati som står for alt godt i verden.

Med umettelig grådighet og skyhøy arroganse som drivkraft

Kort sagt ligger drivkraften hos globale amerikanske og europeiske investorer, hos selskaper som f.eks. Black Rock, Goldman Sachs, Deutche Bank, Vanguard og State Street. Krig er "good for business" slik en representant for Black Rock oppriktig formulerte det. Kanskje gjelder det også for vårt eget oljefond som i stor grad forvaltes av slike som Black Rock?

Uansett snakker vi her om gigantiske banker og investeringsselskap som ønsker fri tilgang og eiendomsrett til stadig mer av verdens naturressurser, markeder og transportårer, såvel de fysiske som de digitale.

Det er disse aktørene og dette formålet som styrer politikken til de dress- og draktkledde fascistene (altså de nyliberale og nykonservative politiske elitene) i Europa. Og det er disse økonomiske aktørene som er "makta bak tronen".

Overfall og utplyndring forkles med gode hensikter og god moral

Selvsagt er begrunnelsen i dag slik den alltid har vært. Helt siden Kristoffer Columbus på 1400-tallet stjal jord, gull og sølv i Mellom-Amerika, og slaktet og velsignet indianere med sverd og Bibel.

"Nyliberalistisk altertavle", Jan R. Iversen (2021 - 23)
Og helt siden Rudyard Kipling skrev om "The white mans burden" der britene -- Guds gave til verden, må vite -- påtok seg det menneske-kjære ansvaret å gjøre barbarer rundt i verden til siviliserte engelskmenn. Så gode og gjennom-siviliserte var britene at de gladelig tok i bruk massakre, plyndring og tortur i bl.a. India og Kenya.

Den fascistiske arrogansen og etnosentrismen var skyhøy den gangen. I våre dager ligger den på omtrent samme nivå, men skjer mer i det skjulte. Uvesenet kommer derfor bare unntaksvis til syne som f.eks. i avsløringene av tortur og overgrep i Abu Gharib-fenselet i Irak (2003 - 2011) og Afghanistan-krigen (2001 - 2021).

Beklagelig, men slikt skjer, sier den politiske eliten og de store mediene. Krig er krig. Og vi andre sukker og trekker på skuldrene, og glemmer det raskt. Tross alt er det slik at vi i Vesten -- med USA i spissen -- bare må bestemme over alle land i verden fordi vi er de beste og vet bedre enn andre hva som er best for dem! . . . . . Ikke sant?

I vår tid er det imidlertid ikke begrunnelsen "å hjelpe andre land og folk til sivilisasjon og kristendom", men "å hjelpe dem til demokrati og rett forståelse av menneske-rettighetene". Kort sagt, hjelpe dem til å tenke som oss; forstå verden som oss. Hvorfor? Jo, fordi vi i vesten vet hva som er best, helt uavhengig av andre lands kultur og historie.

Spissformulert er dette den offisielle begrunnelsen, men bak disse falske nestekjærlige og demokrati-bejaende bordtalene ligger andre hensyn. Ta Ukraina som eksempel. Den amerikanske politiske eliten har lenge ønsket å oppnå et regimeskifte i Russland, og få en ny Boris Jeltsin inn i presidentembedet. En som kunne tjene deres interesser.

I tillegg er ønsket å svekke handelen som EU/EØS-landene har med andre enn amerikanske selskaper, herunder å undergrave Kinas "belt and road"-strategi inn mot Europa. En strategi som kan svekke amerikanske selskapers konkurranseevne på europeiske markeder.

Folk som ønsker å sette seg mer inn i dette, bør lese bl.a. "The Grand Chessboard", skrevet av den tidligere amerikanske sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzeziński. Følg så gjerne opp med skriftene til hans etterfølger, Paul Wolfowitz. Bla også gjerne litt i Russlands-rapportene til amerikanske policy-tenketanker som f.eks. ISW, RAND Corporation, USAID, CSIS, NLD og Atlantic Council for å nevne noen få. Her finner du flere.

Ønsket om en ny Boris Jeltsin, som på 1990-tallet la seg flat for markedskrefter og investorer, deler Det Hvite Hus med EU-kommisjonen. I Jeltsins regjeringstid (1991 - 1999) ble Russland hærtatt av en sverm av russiske og vestlige investorer, oligarker og multinasjonale selskaper. Kriminaliteten økte enormt, helsevesenet kollapset, de sosiale og økonomiske forskjellene i befolkninga økte formidabelt og levealderen falt med over ti år.

Avisene i Norge skrev om nordmenn som sendte vogntog med mat, klær o.l. over grensa til trengende barn og ei russisk befolkning for øvrig. Journalisten Owen Matthews beskrev hvordan det var å være journalist i Moskva i denne groteske tida. Ei tid som i Vesten ble omtalt som ei lysende tid. Markedskreftene hadde vunnet, og Vestens form for demokrati ("de sterkeste økonomiske aktørene bestemmer") hadde vunnet. Grådigheten hadde fått frie hender og vanlige folk levde i søpla. Så fint alt var blitt i det tidligere Sovjetunionen. Hurra?

Sett under ett: USA og EUs (og Norges!) fagre ønsker om demokrati og menneske-rettigheter i verden er svært ofte (og især etter overgangen til en unipolar verdensorden i 1991) et spill for galleriet. Reelt sett gjelder det -- på samme måte som under Columbus og kolonialismen (1400 - ca. 1950) -- å få kontroll over andre land og folk samt deres naturressurser, markeder og transportårer. Nykolonialisme er et annet ord for denne atferden.

Ikke en gang landene i den unipolare familien er trygge for "gudfaren" i Washington

Skal man imidlertid lykkes med nykolonialistiske strategier, må man ha lydige statsledere i disse landene. Finnes ikke slike, må de fremskaffes gjennom undergraving, valgjuks, solid finansiering av opposisjonelle, opptøyer og støtte til statskupp, helt uavhengig av om statslederen er demokratisk valgt, leder i kraft av nasjonal tradisjon eller er leder fra et tidligere kupp.

"The Saban Center", en av mange tenketanker delvis finansiert av amerikansk UD, synliggjør sågar samarbeid med terror-grupper for å oppnå regimeskifte i Iran. Mer om vestens mange brudd på andre lands suverenitet, undergraving, dyrking av opposisjonelle og statskupp, finner du hos analytikeren Brian Berletic i The New Atlas (se referansene der).

Det er slike "operasjoner" som bl.a. NED, USAID, CIA og britiske MI6 jobber med i land som ikke ennå har underkastet seg Det Hvite Hus og deres ønsker.

Til og med i Nato-landet Ungarn arbeider bl.a. USAID med aktører som motarbeider den demokratisk valgte(!) Viktor Orban. Slike grove brudd på nasjonal suverenitet (innblanding i andre lands indre anliggende) har i mange år vært typisk atferd for især USA, Storbritannia og Frankrike.

Men slikt snakker man helst ikke om, må vite. Det medieskapte glansbildet av Vesten som demokratiets paradis og som de demokratisk innstilte snille og gode, må for Guds skyld ikke tilsmusses av sannheten?

Med nykonservatismens mål (kontroll over andre land, natur-ressurser, markeder og transportårer) og nyliberalismens dyrking av umettelig grådighet, følger kriger og atter kriger. Flyktning-katastrofer på flyktningkatastrofer. Barn uten skolegang. Foreldreløse. Folk uten helsehjelp og mat. Ødelagte liv. Varige traumer. Rasering av natur. Ødelegging av kulturelle verdier. Rasering av offentlig infrastruktur. Spredning av giftige kjemikalier og utarmet uran. Kolossale klimagass-utslipp . . . . .

En serie hendelser som lenge har vært grådighetens og dermed også den moderne kapitalismens (les: nyliberalismens og nykonservatismens) sanne ansikt.

Det synes i alle fall fortsatt å være slik at den tøylesløse økonomiske grådigheten får dominere i verden, og med fanatiske nyliberalistiske og nykonservative politikere -- de drakt og dresskledde fascistene -- som disse kreftenes ydmyke tjenere.

Alt må vike for grådigheten

De ofrer til og med egne land og folk på grådighetens alter. Så hvorfor skulle ikke disse pent antrukne fascistene også ville ofre andre folk og land? Som f.eks. Irak, Libanon, Syria, Libya og Ukraina. Blir Georgia neste? Eller Moldova? Transnistria eller Armenia?

Ofre egne land og folk? Ja, hva med slike ting som eksplosjonen i strømpriser i Norge i 2022? Og hva med elitens nylige åpning for forurensende undersjøisk gruvedrift i Barentshavet? I torskens viktigste oppvekstområde. I selve grunnlaget for det viktige Lofotfisket som store deler av kystens befolkning er avhengig av.

"Dårekisten", Jan R. Iversen (2022)
Den statlige subsidieringa av vindkraft som ikke bare skader miljøet, men i tillegg undergraver urfolks rettigheter, kan vel også nevnes? Og hva med avhendinga av 12 områder i Norge til USA og amerikansk lovgiving, og som slik gjør deler av Norge til legitime bombemål i tilfelle en strid mellom stormaktene? Så lite teller altså grunnlovens krav til norsk suverenitet for den norske politiske eliten på storting og i vekslende regjeringer i de siste tiåra. Fortjener de fortsatt vår respekt og tillit?

Men pytt, pytt - det viktigste for den norske politiske eliten er jo å sørge for at investorene får maksimal avkastning på investert kapital, samt sørge for EUs interesser og USAs globale dominans. På disse områdene legger de seg virkelig i selene, og da får selvsagt EU og USA alt de måtte peke på. Landområder, gruvedrift på havbunnen, billig fornybar kraft, osv. Eller gjør de kanskje ikke det?

Arrogante liksom-demokratier står for fall?

"De som ikke er med oss, er mot oss" proklamerte president George W. Bush i 2001 da han utløste krigen mot Afghanistan. I 2003 gjaldt det også USAs folkerettsstridige militære overfall på Irak. Det var ingen tvil lenger. Verden var blitt ukomplisert og uten nyanser. Alt var såre enkelt og svart - hvit. Man var enten for eller imot. Ingen mellomposisjoner. Ingen nyanser. Bare denne lavpannede, stupide todelinga i god og ond. Snill og slem. I svart eller hvitt. Med oss eller mot oss. Punktum!

En fullblods diktator kunne ikke uttrykt seg bedre enn Bush, lederen av den såkalte fri verden. Lederen av den unipolare verdensorden hadde kommet med sitt ultimatum. Men det var klar tale, og den praktiseres fortsatt.

Hvis du publiserer fakta som viser at USA, EU eller NATO bryter internasjonale lover eller finner på noe annet ulovlig, er du en fiende. I våre dager er bl.a. fengslinga av Julian Assange et klart eksempel på undergravinga av de demokratiske frihetene i vesten, og på den egentlige tilstanden i det såkalte frie vesten.

Men i 2001 anga president George W. Bush grunn-tonen til det som nå synes å ha blitt den amerikanske og europeiske (nyliberalistiske og nykonservative) politiske elitens fanatiske arroganse og anti-demokratiske holdning til systemkritikk og opposisjon.

Verden i dag er faktisk blitt svart-hvitt i Vesten -- på samme måte som i den tyske mellomkrigstida. Der var det heller ingen andre alternativ. Ingen nyanser. Bare god eller ond. Slik lyder også talen til vår tids dress- og draktkledde fascister. Pen i tøyet, men like arrogante og farlige for demokratiet og for verden for øvrig som mellomkrigstidas tyske brunskjorter og deres ledere?

For å oppsummere. Vi lever i ei fæl tid der ensretting, dobbeltmoral, vettlaus krigshissing, ideologisk fanatisme, historieløshet og skamløs hykling kjennetegner så vel den politiske eliten som de store mediene. Det jeg gjerne omtaler som "den dress- og draktkledde fascismen" eller "fascisme light", men som uansett har sentrale trekk ved mellomkrigstidas fascisme i seg.

Hvordan det vil gå, er ikke greit å si. Sjøl har jeg mine bange anelser, men det er også lyspunkter. Men det vil føre for langt å gå inn på dem her. De får jeg heller spare til en senere bloggpost. Hvis det har noen hensikt?

Uansett -- boka til James Hawes, "Tyskland. Hele historien og kort fortalt" -- ga meg "vann på mølla". Hadde jeg levd i Tyskland i mellomkrigstida, hadde jeg nok funnet meg godt til rette i kunstnergruppa
"Neue Sachlichkeit".

Kanskje er det på høy tid å opprette en avlegger i Norge?

"Tillitstapet", Jan R. Iversen, selvportrett, akryl på lerret, 40 x 40 cm, 2023 ©

Tre fremragende geopolitiske analytikere - prof. Glenn Diesen, prof. John Mersheimer og journalist Alexander Mercouris tegner opp et sannsynlig framtidsbilde pr. 17. mars 2024. Et bilde som bør motivere noen og enhver til å engasjere seg i arbeidet for fred.

Oppfordrer alle fredsorienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigshisserne i den politiske eliten til å ta fredsorienterte initiativ før det er for sent.

Antikrigsinitiativet (AKI)

Bestemødre for fred

Fredsperspektiv (Trondheim)

Fredsinitiativet (Oslo)

Fred og Rettferdighet (FOR)

IFOR Norge (Kristent fredslag)

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)

Nei til atomvåpen

Norges fredslag

Norge for Fred (en del av World Peace Council)

Facebook-grupper:

Nei til mer krig
Stopp 3. verdenskrig
Fredsnettverket i Tromsø

Folkets røst for fred
Fred og Rettferdighet (FOR)
Aksjon mot militær aggresjon og krigshissing

Stopp krigen i Ukraina

Opphev sanksjonene mot Syria

Fredsperspektiv
VARIG FRED
Fredsforsvaret
Stopp imperialismen - stopp krigen - bygg solidaritet

Inspirasjon i olje, blekk og ord

2. apr. 2024

Sjokket (Shocking discovery)

12. mars 2024

Tillitstapet (Et essay)